onsdag 30. januar 2008

Ned i dalen.

Jes. 63, 14.
Om Guds forhold til Israel - og dermed til alle mennesker i utvidet forstand.

Gud som hyrde.
Han skal være hyrde, står det. Og da er det viktig å se på hyrdens oppgave. For slik er Gud for oss som er hans barn.
En av disse oppgavene er nevnt her: Han skal lede dem til beitemarkene, dvs. til steder der det er mat. Og det var ofte nede i dalen - og ikke på høydene og fjellet.

Det Nye Testamentet sier at Jesus er vår hyrde, Joh. 10, 11. Han er den gode hyrde, og han har denne oppgaven for oss. Og vi ser i NT at han førte noen ganger sine disipler ned i dalen, dvs. bort fra folkemengden og inn i stillheten. Det er nødvendig for oss kristne. For der får vi et annet møte med Gud, et sted der ingen ting i den ytre verden vil forstyrre oss. Mon ikke Jesus mente det da han sa: Gå inn i ditt lønnkammer.

I Guds verden kan det være mange daler for et menneske. Vi vil spasere ned i noen få nå.

1. Sorgens dal.
Det er når sykdom og skuffelser og sorg, motgang og trengsel møter oss. Noen mennesker må møte mye av dette. Det er kanskje ulikt fordelt. Noen av oss synes vi slipper ganske lett fra denne dalen. Og det takker vi Gud for og vet at han gir oss ikke mer enn det vi kan makte. Og han ser nok at noen er for svake til å ta imot de store prøvelsene.

For deg som kanskje er inne i en skikkelig depresjon og vanskelighet, vil vi gjerne hilse fra Gud og si: Han går med deg der nede nå. Han vil ingenlunde slsippe deg og ikek forlate deg, står det i Ordet. Hebr. 13, 5. Det er ikke sikkert at du merker det så godt - men Jesus er hos deg likevel. Det kan du være trygg for.

Jesus var i Getsemane i påsken. Der kjempet han og stred for oss. Rent menneskelig talt var det en slik dal han var i. Han skulle jo bli prøvd i alle ting i likhet emd oss - dog uten synd. Hebr. 4, 15. Han vet hvordan det er.

2. Ydmykelsens dal.
Det er ikke lett å bli ydmyket. Noen av oss har blitt det av andre mennesker, og det er en bitter drikk å få. Det kan skje ved nederlag og der du kommer til kort. Det hender i arbeidet livet, og det kan skje i Guds rike, midt i de helliges forsamling. Du føler deg kanskje urettferdig behandlet og blir misforstått når du mente godt.

Eller du blir ydmyket av Gud. Du får se at du er en større synder enn det du trodde. Ånden peker på ting i livet ditt som ikke er rett. Noe har du glemt, og så dukker det plutselig opp. I Guds lys får du se at synden var verre enn du hadde tenkt. Til og med tale og vitnesbyrd kan bli syndig i lyset fra Guds nåde.

Det er ydmykende å bli ydmyket. Du synker ned i kne og føler deg som ingen ting verd. - Men det er også nyttig å gå inn i denne dalen: Du lærerb å bli avhengig av Gud. Du får mistillit til deg selv og ser at alt må være av Gud. Alle sanne Ordets tjenere må gjennom det flere ganger i livet. Det er da du ser nådens rikdom og hvor ufattelig frelsen er.

3. Stillheten og ensomhetens dal.
Vi lærer visst sent å være stille for Gud. Vi er så opptatt og strever med så mange ting. Noen av det er visst ikke helt nødvendig. Da må vi prioritere bort noe og slik få mer tid til stillhet. For den tiden du bruker her nede i dalen, er ikke bortkastet. Den er meget nyttig for ditt gudsliv og din tjeneste for Herren.

For her møter du Gud på en annen måte enn i midt i menigheten og salmesangen og arbeidet for Gud. Alt dette er nødvendig. Men stillheten har noe mer med seg. Der får du et mer inderlig samfunn med Gud, og da får han anledning til å tale til deg på en annen måte. Derfor kan det bli en vidunderlig dal.

Det gjelder også for deg som ufrivillig lever i ensomhet på en eller annen måte. Herren er hos deg også og vil gi deg en rikdom som mange ikke kjenner. Slik er det i sangen: "Når eg og Jesus åleine er, då ynskjer eg ikkje meire her."

Han ledere meg til hvilens vann, sier David. Salm 23, 4. Stillheten kan være hvile, og da kan du suge til deg kraft fra Gud selv.

4. Syndens dal.
Gud leder oss aldri til denne dalen - i i den mening at han frister oss til å synde. Det gjør djevelen. Men av natur er vi i syndens dal. Peter så det: Gå fra meg, sa han, for jeg er en syndig mann.

Men der i synden møter vi kallet fra Gud. han sier: Kom til meg. I erkjennelse av at vi er syndere og i bønn om nåde, får vi oppleve tilgivelsen. Syndenes forlatelse er komplett og fullstendig. Han stryker det ut alt sammen. Da kan vi synge med sangeren slik: "Å, hvor vi to passer sammen."

Er du inne i syndens dal i dag? Du ser noen synd som ikke er oppgjort med Gud og som derfor hindrer gleden og lovsangen i ditt sinn. Da kan du komme i denne stund. Bøy deg i ydmykhet for Jesus og si det som det er. Hvor nær han er da! Hele frelsesverket er for deg. Og han vil så gjerne gi deg all frelse og fred. For han elsker syndere. Amen.

mandag 28. januar 2008

Den trøytte får kraft !

Jes. 40, 28-31.

Desse orda er tala til truande. Det er gode ord for dei som treng det særskilt, i tunge motgangstider. Men ordet i v. 28 høver nok på mange som slit: Veit du det ikkje, og har du ikkje høyrt det? Sorg og motgang vert som eit stengsel for det Gud har sagt. Det dreg eit teppe over Guds ord og lovnader.

Profeten får vera ei røyst frå himmelen som minner folket i trengsel om dette. Gud er ein evig Gud, skaparguden som har all makt i si hand. Her får han ein mektig attest: Han blir ikkje trøytt – det motsette av vår oppleving. Men av di han er skapargud, veit han alt om oss og kjenner våre svake sider. Det er difor han kan hjelpa.

Nå seier profeten med sigerstone og triumf: Han kan hjelpa deg!

Me kan bli trøytte og slitne, det er menneskeleg. Me er nokre gonger trøytte av oss sjølve – og av andre menneske. Det slit på oss, og me slit på oss sjølve. Me kan verta slitna i arbeidet for Gud og føla at alt går imot.

Grunnane kan vera mange. Synda i alle former gjer noko med oss. Ulydnad mot Gud er ikkje lett i lengda. Og vanleg arbeid kan slita så mykje at det ikkje vert overskot eller resursar til åndeleg stille og tid for Gud. Ja, til og med lediggang er av det vonde ved at den skaper livslede med tankar om at livet ikkje er verd å leva. Dårleg økonomi gjer det same.

Då er vegen kort til dødstanken og fortviling. Profeten Elia hadde det slik ein gong, 1. Kong. 19, 4. – Då er det viktig å gå rett veg, og ikkje gjera noko i hast. Det ber ofte galt av stad.

Då seier Guds ord her: Dei som ventar på Herren…. Der ligg løysinga. For då set du di lit til Gud og går ikkje utanom han. Å venta lenge kan vera vanskeleg, det krev tålmod. Det er likevel Guds veg. Der vil han ofte læra oss noko som me elles ikkje kunne læra og skjøna.

Og dei får ny kraft! Du opplever at Gud er med deg – på ein måte som aldri har visst før. For Gud kjem alltid med hjelp i sin time. Og det er alltid rett tid.

Dei lyfter vingene, står det. Gud syner deg sin himmel og sin krans, og at du har ein plass der. Du får tilgjeving for alle synder, og mot til å halda fram på vegen. Og krafta i det motet er at Han sjølv er med kvar stund og time. Du er aldri åleine på vegen. Det ligg kraft gøymt i det ordet. Gud signe deg som slit, til å kasta børda av på Jesus, som ordet gjev oss løyve til. 1. Pet. 5, 7 og Salme 55, 23.

tirsdag 15. januar 2008

Utfrielsen!

Jes. 43, 16-25.

Denne teksten handler om Israels utfrielse. I v. 14 kalles Herren ”han som gjenløser dere”. Gjenløse og utffri kan være å frikjøpe en slave eller å berge fra drukningsdøden. Og det koster noe. Gud har gjort det mange ganger med mennesker. Derfor vil og kan han gjøre det også nå. Noe av dette skal vi tale om her:

I. Exodus – utfrielsen fra Egypt.

Dette er tanken i v. 16-17. Herren førte Israel trygt gjennom vannet og over på den andre siden, mens Egypts hær druknet i havet. Det viser at Gud hadde en plan med Israel – og den kunne ikke Farao forstyrre eller ødelegge. Han skulle befri folket fra trelldommen i landte og føre det til et annet land.

Folket var uverdig og maktet ingen ting selv. Derfor står det: Herren gjorde vei. Det var hans verk og alt var av nåde for folket. Slik er det forresten alltid. Gud handler og gir sin frelse av bare nåde.

Vi ser også at det var et under. De gikk tørrskodd gjennom Rødehavet. En ny vei ble åpnet midt gjennom det som stengte. Slik var utgangen av Egypt og hele reisen gjennom ørkenen. Dette minnes jødene fremdeles, det er en stor merke dag i påsken. Først gikk de gjennom blodbestenkte dører og senere ledet av skyen helt fram til målet.

Slik er det med oss også. Mange ufrelste ser bare stengslene og mener det er umulig. Hvis du skulle tenke slik, vil jeg si deg: Gud gjør fremdeles under, og han har all makt i himmel og på jord. Overgi deg til ham.

II. Babel.

Situasjonen for Jesaja var: Han så i profetisk syn at folket skulle til Babel som fanger. Etter 70 år skulle utfrielsen komme. For da skulle noe nytt skje. Enda en utfrielse var i vente.

Profetien senere er klar i Jer. 29, 10. Det var Guds plan at folket skulle i fangenskap – på grunn av deres synder og ulydighet. De skulle være i et fremmed land blant hendinger. Det ble en stor prøve.

Nå skulle de også gjennom ørkenen. Det var lang vei fra Babel til Jerusalem. Det ville bli slitsomt og noen ville kanskje angre at de var med. Men Gud sørget for dem som han alltid gjør med sine. Han gav dem vann å drikke, v. 20. Det er viktig i et tørt land.

Men ingen ting er fortalt i Bibelen om den reisen – i motsetning til truen fra Egypt. Derfor vet vi ikke noe om denne reisen. Men hovedsaken var at de kom fram velberget gjennom alt. Og det står det skrevet om. - Det er mye ulikt blant oss som Guds folk nå også. Men utfrielsen fra synden og frelsen er det viktigste for oss. Det vil vi vitne om.

III. Golgata.

Denne tanken om utfrielse går mye lenger enn det jordiske. Det forepeiler bare dramaet på Golgata. Der skjedde noe veldig stort.

Hele verden var i slaveri og fangenskap på grunn av synden. Rom 3, 23 sier at alle har syndet. Og Johannes skriver i 1. Joh. 5, 19 at hele verden ligger i det onde. Og ordene i kap. 43, 24 gjelder alle mennesker åndelig talt: ”Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger.” Det er en hard dom. Men den er sann. Slik er Guds attest om hver enkelt av oss etter naturen. Utgangen av dette er den evige fortapelse for alle mennesker. Her nytter det ikke å komme med gode gjerninger og tro om seg selv at man er god nok. Løsningen må ligge et annet sted.

Og den ligger i langfredagens budskap. På korset ropte Jesus i sin siste stund: Det er fullbrakt. Joh. 19, 30. Guds egen sønn steg ned til jorden og ryddet vei for syndere. Alle ble gjenløst da. Han gjorde det ved ta på seg alle verdens synder.

Og du får del i det ved å tro på Jesus. Da blir du fri. Herren selv sier til deg: ”Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu,” v. 25. Tenk det. Han utsletter det – og vil aldri minnes det mer. Jfr. Kap. 44, 22. Han tilgir synder ubegrensa. Da får du også glemme din fortid, gjemme den i Jesu sår.

I min tid som lærer husker jeg godt en time i kristendom for en 10. klasse. Jeg hadde skrevet tavla full av årstall og setninger om noe vi holdt på med. Men jeg var ikke ferdig. Jeg sa til klassen at vi må viske ut alt sammen så vi får plass til noe mer. Og mens jeg stod der og vasket tavla del for del, tenkte jeg på noe. Og da jeg var ferdig, sa jeg til elevene: Er det noen som vil komme fram og hente fram igjen alle tall og ord og setninger og sette dem tilbake på tavle. Jeg har jo ikke båret dem bort.

De trodde nok at jeg var litt ”tullete” den gangen. Og til slutt rakte en gutt opp handa og sa: Det går jo ikke an, for alt er borte! – Ja, sa jeg, det er sant. Og slik gjør Gud med oss når vi kommer til ham med syndene våre. Han stryker alt sammen ut. Og vi kan begynne på nytt med blanke ark – slik vi gjorde resten av den timen.

Men dette må bli forkynt ut over jorden. ”Det folk jeg har dannet meg, skal forkynne min pris,” står det i v. 21. Og i kap. 12, 5 har Jesaja sagt: La dette bli kunngjort over hele jorden. Det er misjonens oppgave. Vi skal bringe ordet om Jesus ut til alle folk.

-En gang skal den endelige utfrielsen komme! Det skal skje i den siste tid. Da vil vi aldri mer oppleve synd og vondt. For da er Jesus alt i alle. Også i oss troende. Amen.

søndag 13. januar 2008

Du er atterløyst av Gud!

I dag les me i Jes. 43, 1.

(Denne teksten står og under Esaja-bloggen.)

Her er nokre gode velsigna ord for eit menneske. Det er Herren sjølv som talar til Israel. Han er Gud og ingen annan, kap. 43,10-13. Dei trong dette og fekk hjelp av det. Han var dei utløysar, jfr. Kap. 47, 4: Utløysaren vår, namnet han ser Herren, Allhærs Gud. Han er skapar av heile universet.

Og nå kjem ordet til oss. Me treng slike ord. Og alt Guds ord er til alt folket. Me kan ofte verta redde, og i den usikre verda nå er det grunn til det, menneskeleg sett. Her er krig og uro og død og vilkanutbrot og terrorisme. Kva kan eit stakkars vanleg lite menneske gjera med det?

Og så har me ein heilag Gud. Ein som ikkje tåler synd og urett. Ser me inn i vårt eige liv, finn me straks mykje av det. Synda finest i alle små krokar av hjartelivet vårt. Me treng ikkje gå til Bin-Laden og Al-Qaida for å møta synda. Den har me djupt i vår eigen barm.

Dei fleste menneske rømer bort frå synda og Gud. Dei trur dei har lukkast. Diktaren Arne Garborg som vert hylla i vår tid, sa ein gong: ”Skulle eg vera glad, måtte eg gløyma Gud.” Men frå den allmektige Gud kan ingen røma. Difor er det betre å lytta til det sjølve Skaparen seier i dag.

Han seier: Ver ikkje redd. Det finn me om lag 365 gonger i Skrifta, ein gong for kvar dag. Og det lyder til kvar ein som lyttar til Ordet hans.

Redningen vår er å høyra bodskapen frå Gud og fylgja han. Og det Gud seier, er nett om det han sjølv har gjort. Tru det, og du blir løyst frå otten og redsla. Den bodskapen kan gjera deg glad og fri og frelst. Utan å ta imot, går du fortapt. Det er berre dei to vegane.

Kva seier Gud nå?

1. Eg har løyst deg ut.

Å løysa ut er å betala prisen, ta straffa for andre. Og det er Guds store under. Han sende sonen til jorda, han gjekk til krossen friviljug og døydde. Det gjorde han av di me alle var dyrebare (kostesam) for han, v. 4.

Han betalte ein høg pris for å løysa ut syndarar. Me var bundne og måtte setjast fri. Kva vart me løyst frå?

a) Frå syndeskulda. Jesu blod betalte vår gjeld. Han vart ei soning for syndene våre. Kvart øre vart betalt. Difor kan det står: De er dyrt kjøpte. 1. Kor. 6, 20. Prisen er betalt, og du er fri. Prisen var Jesu blod. Han vart såra for synda vår og knust i dommen. Nå kan me berre ta imot.

b) Frå syndebørda. Samvitet vårt kan ha tunge børder som tyngjer oss ned. Jesus vil løysa deg frå det og visa deg at synda di er oppgjort. Du treng ikkje lenger lytta til samvitet over det som var når du har vore hjå Jesus med det. Då har du fred. Det kan vera tungt å tenkja på livet sitt, alt det gale me gjorde og det burde ha gjort som ligg ugjort etter oss. Angst og otte kan fylla sjela. – Ei av Jesu oppgåver var nett å løysa oss ut or dette, Hebr. 2, 15.

c) Frå syndedommen. På Golgata blei Jesus dømt i vår stad. Når du trur og tek imot Jesus, tek du og imot den fridommen som vart kjøpt på Golgata. Då er det sant om deg og: Så er det då inga fordøming for dei som er i Kristus Jesus, Rom. 8, 1. For den truande har då alt vore i domens dag. – Ei anna sak er at verda skal møta fram for Gud og gjera rekneskap for han. Op. 20.. Dommen kviler framleis over dei ufrelste.

Har har gjort det, står det. ”Jeg tilflukt hos Jesus har funnet.”

2. Gud har kalla deg, v. 1 og 26.

Han kjenner deg godt, og har kalla deg ved namn. Du blir beden om eit oppgjer, sjå kap. 1, 18. Det tyder ikkje at Gud ber deg om å betala for synda eller gjera det godt att. Det kan du ikkje. Men han ber oss alle om å erkjenna og vedkjenna oss synda i alle former og ved det rette namnet på synda. Du skal ikkje fuska for Gud, men leggja alt ope fram og seia: Det er mi skuld alt saman.

Det er slik dei har gjort det alle som vart frelste. Dei såg det var nåde å få koma og sang i etterkant: ”Slik som eg var kom eg til Gud og fann heim att til Far.” Eller slik: ”Nåde at han fant meg, kjærlighet som vant meg, nåde at han bar meg til sin fold.” Jfr. V. 25.

3. Då lyder det: Du er min.

Herren kallar deg sitt barn. Det er ei erklæring frå Gud. Me er hans eigedom. Johannes har sett det. Alle dei som tok imot han, gav han rett til å bli Guds barn, Joh. 11, 12. Slik tek han imot oss. I eit brev skriv den same Johannes slik: Nå er me Guds born, 1. Joh. 3, 2. Det er stort å leva slik. Songaren seier det og: ”Det er det noe å være barn av Gud, den evige Fader…”

4. Han er med oss.

I v. 2 står det: Når du går gjennom vatn, elvar eller eld. Han seier ikkje: Om du gjer det. Nei, du må rekna med at det kjem motgang. Lat oss hugsa at me har mange store og sterke fiendar her i verda. Men hjå Jesus er du trygg. I kap. 45, 2 seier han: Eg vil gå føre deg. Du vil aldri gå eit steg utan at Jesus har vore der før og jamna vegen. I kap. 43, 5 seier han rett ut: Eg er med deg. Ta imot det ordet i dag – og takka. Du har han ved sida di nett nå. Amen.