søndag 2. september 2007

Synd og nåde.


1.

En synder er jeg som trenger nåde,

det er en visshet meg Ånden gav.

I lovens lys fikk jeg se min våde,

Den åpnet helvedes dype grav.

Da ble det slutt på min storhets tanke,

Jeg var fortapt som en syndens trell.

Det nyttet ikke mot loven anke,

Fortapt jeg var jo med kropp og sjel.

2.

En synder er jeg, som har fått nåde.

Det vitne har jeg av Ånden fått.

Han talte klart om hva Jesus gjorde,

Da han på korset for meg ble slått.

Han sonet synden, den stygge store,

Og dekket lovbudets dom mot meg.

Nå kan jeg trøstes av nådeordet,

Lovprise Jesus for frelsens vei.

3.

Ser du den nåde som er deg givet,

Ved Jesu soning på korsets tre?

Det er den gave som gir deg livet,

Og vil du frelses så motta det.

Av nåde får du hva Jesus byder,

I ham du finner din hjertefred.

Og troen kommer når Ordet lyder,

Men nåde finnes ei annet sted.

4.

Vi har en frelser på plass i himlen.

Han går i forbønn for sine barn.

Han følger med oss her ned i vrimlen,

Og har oss frelst ifra Satans garn.

Vår sak han taler for nådens trone,

Den beste talsmann vi kunne få.

Vårt hjerte svarer med takkens tone,

Snart skal vi inn til Gud himmel gå.

Av Olaf Gjone.

onsdag 25. juli 2007

VEKKELSE

Personlig VEKKELSE

Av E. M. Broen. Utdrag av Fra Guds bekk. Broen var lærer ved det lutherske brodersamfunns bibelskole i Nord-Dakota i flere år. Utgitt i Oslo 1930.

Vekkelse. Innvendinger og tomme unnskyldninger.

(Her tenkes på vekkelse i det enkelte menneske som blir kalt av Gud. Lett modernisert av NDH.)

Mange ufrelste menn og kvinner vet med seg selv at det ikke står vel til med deres sjel. Men de vil ikke tilstå verken overfor seg selv eller overfor andre mennesker og heller ikke overfor Gud i hvilken stilling de er i. I stedet for griper de til mange slags innvendinger og unnskyldninger.

Her skal vi nevne en del av de alminneligste innvendingene:

1. ”Jeg føler ingen trang til å søke Gud nå. Jeg vil vente til det blir bedre, men jeg skal imidlertid tenke på det.”

Sett at de samme mennesker blir gjort oppmerksom på en eller annen skavank ved legemet deres. Da ville de øyeblikkelig gå til legen og er til og med villig til å bli operert. Det er ikke behagelig for følelsene å gå til legen. Men deres forstand sier at det er absolutt nødvendig.

Og dermed går de til operasjonsbordet.

Men helbredelse for sjelen skal bero på en stemning – om den kommer noen gang eller ikke!

Herren sier: I dag – nå er den beleilige tid. Søk Herren mens han finnes” Og kall på ham den stund han er nær!

Men det forvendte menneskehjerte tenker som så: Det blir vel ei råd med det en dag senere.

Feliks.

Slik tenkte også dommer Feliks som vi leser om i Apg. 24, 25. Ikke nå men siden. Når jeg får god tid, sa han.

Men han fikk god nok tid til å tale med Paulus flere ganger. Men Herrens Ånd brukte ingen av de samtaler til å omvende ham. Den gang Feliks kjente seg rystet og urolig i sitt indre, da var hans frelsestime der. Men det var en ubeleilig tid for ham.

Og han forble i si urettferdighet og synd.

Søk ikke skjule bak din tomme unnskyldning. Kom fram i lyset for Gud og erkjenn at du trenger frelse. Adlyd Gud når han sier: ”Den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.”

Vil du søke Gud?

Vil du nå?

2. Forholdene ligger ikke slik til for meg at jeg kan tenke på å bli en kristen nettopp nå.

Forholdene ja!

Vi må naturligvis ta hensyn til dem, når det er om å gjøre for sjelen. Men er det spørsmål om en eller annen timelig vinning, da må forholdene ver så god lempe seg.

Noen skylder på garden sin, andre på familien, noen på forretningsforbindelser, andre på sine venner og kamerater o.l.

Nei, det er om å gjøre å unngå Gud, og så må selv de dårligste påskudd være god nok unnskyldning.

Hvor velgjørende er det å lese om Moses (Hebr. 11, 24-26), hvorledes de hindringer som forholdene førte med seg, resolutt ble feiet til side for det som samvittighetens overbevisning og hjertets trang drev ham til å søke.

Hvor der du som leser dette? – Der Moses valgte å være?

Eller er du innviklet forholdene?

3. Jeg kan ikke holde ut!

Kanskje du som leser dette, tenker slik. Kan du ikke holde ut! Selvfølgelig lønner det seg ikke å begynne, hvis det likevel ikke fører fram.

Men hvorfor vet du at du ikke holder ?

- Jeg har prøvd det, sier du. Og det sier du med en viss skråsikkerhet.

- Ja, og jeg mener at jeg har grunn for min påstand. For jeg vet om så mange som i likhet med meg begynte på en bedre vei en dag. Men de kunne ikke holde ut.

Men hør nå! Hvorfor vil du handle helt annerledes med din frelsessak, enn med dine timelige ting? Om du tar fatt på en sak for å føre den igjennom og det kommer vanskeligheter, så gir du ikke straks opp. Men du fortsetter med ny iver til du får det til.

Se f. eks forsøkene med fly og andre maskiner. Hvor mange menneskeliv er det ikke gått med! Men man har ikke gitt opp for det, men bare fortsatt og tatt lærdom av alle uhell. Man har forbedret og forbedret inntil man fikk det til og gjennom ført det.

Hvorfor holdt ikke du ut?

- Jeg kunne ikke, sier du.

Ja, men det var da mange som holdt ut et helt langt liv og avsluttet det med en salig død. Hvordan henger det sammen?

Hør!

Det var visst ikke mere en forbigående rørelse og vekkelsesstemning du kjente, enn virkelig frelse ved tro på dine synders forlatelse. Du var kanskje vakt, men ikke omvendt.

Du var ”salig” og glad en stund i stemningen du kom opp i. Men da den la seg, hadde du intet feste i ordet om et fullbrakt verk utenom deg.

Du var ”frelst” når du følte godt. Når følelsen var borte, visste du ikke hva du skulle tro eller ta deg til.

Etter en tid ble det lenger og lenger mellom hver gang du følte nåden i deg. Møtene sluttet kanskje, og du kom inn under andre, sterke påvirkninger. Så tørket alt inn for deg. Du sluttet med å lese Gud ord, med å be og med å holde deg til Guds folk. Og du ble litt etter litt dradd tilbake til dine gamle venner.

Slik gikk det til at du ikke kunne holde ut.

Mener Gud at du kan holde ut?

Nei, men han sier bestemt at han både vil og kan holde, bevare og føre deg vel fram og hjem.

5.Mos. 32,10-12.

Jesus sa: Jeg gir dem evig liv, og de skal slett ikke fortapes, og ingen skal rive dem ut av min hånd.

Hvor blir det da av din innvending? Kan du se og erkjenne hvor falsk og feilaktig den er.

Kanskje du nettopp er en av disse som har hatt en troende familie og du var nær dem da de døde. De ble omvendt i ungdommen og nådde kanskje også støvets alder og ble bevart ved Guds makt til det siste.

Inntrykket av deres salige bortgang sitter fast i deg.

Og enda sier du at du ikke kan holde ut. Si heller at du ikke vil begynne, da sier du sant.

4. Det er så mange hyklere blant de som sier de er troende, både blant prester og lekfolk, at jeg av den grunn ikke vil ha noe å gjøre med kristendommen.

Den innvendingen er den beste! Og den brukes derfor med stor trygghet. Den er riktig bekvem å gripe til. Når Gud alene har forbeholdt seg rett og evne til å oppdage hyklere, hvordan kan så nærsynte syndere greie det.

Moses sier i 5. Mos. 29, 29: Det skjulte hører Herren vår Gud til, men det åpenbare er for oss og for våre barn til evig tid, for at vi skal holde alle ordene i denne lov.

Og Jeremias sier (kap. 17, 10): Jeg, Herren ransaker hjerter og prøver nyrer.

Og i Ordspr. 16, 2: Herren veier ånder og hjerter.

Men du har funnet hyklerne, og mange av dem.

Hvis noen bekjenner seg som troende og samtidig lever i åpenbar synd som å banne, tale urent, usedelighet, drikk, bedrageri og tyveri, da er han ikke en hykler men et åpenbart verdensmenneske.

Hyklerne er så kristelige både i bekjennelse og liv at vi antar dem for troende brødre og søstrer i Herren – til en tid, inntil hykleriet kommer til syne i liv og ferd.

Og mange bli aldri oppdaget her i livet.

Hvis jeg med dette budskap når en leser som ennå søker dekning bak en slik innvending, så la meg minne deg om det alvorlige ordet i Rom. 14, 12: Så skal da hver og en av oss gjøre Gud regnskap for seg selv.

Også hyklerne.

Men også du.

Om nå du og hykleren skulle finne hverandre igjen i lag med de fortapte, hvilken forskjell blir det så mellom dere?

Det aller sikreste for deg som avskyr hykleriet slik er at du oppriktig omvender deg til Herren. Så kommer du til himmelen, og der skal du bli fri for å være i lag med hyklere. For dit kommer ingen av dem.

M;en dessuten er din innvending en stor dumhet. I timelige ting bærer du deg da ikke ad på den måten at du av frykt for det uekte skyr og flyr fra det ekte.

Nei, så dum er du ikke.

Det er bare i religionen at en hvilken som helst dumhet går an.

Det er falske penger i omløp. Men det avholder ingen fra å ta imot ekte penger av frykt for at de kanskje kunne være falske.

5. Men jeg forstår ikke dette snakket om frelse og en bevisst lykke i Gud, som dere troende taler så mye om.

Der talte du da sant. For det stemmer med ordets vitnesbyrd: Det naturlige menneske fatter ikke de ting som hører Guds Ånd til.

Og livet i Gud med dets visshet og hvile er Den hellige Ånds verk.

Der sa du sant, du forstår det ikke.

Men bak denne sannhet har du den falske undertone, at når du ikke forstår disse ting, så er du dermed lovlig unnskyldt.

Herren har i sitt ord lovet deg alt det lys du trenger og i tillegg åndelig forståelse, om du bare vil. Hør! Den som vil gjøre hans vilje, skal kjenne om læren er av Gud eller om jeg taler av meg selv. Joh. 7, 17. Sannhetens ånd skal veilede dere til hele sannheten. Joh. 16, 13.

Hvis du bare vil ta imot, vil Guds Ånd gi deg lys – løsning og tro.

Bli stille for sannheten, så skal du snart bli vár at bak alle disse innvendinger og unnskyldninger driver mørket og løgnens ånd sitt spill som 2. Kor. 4, 4 sier: Denne verdens Gud har forblindet de vantros sinn…

Tenk om du ville komme fram i lyset og dagen og møte din Gud!

lørdag 30. juni 2007

Den trygge hunden

Ei gammal enkje vart ståande å sjå på ein liten hund som gjekk ved sida av herren sin. Han gjekk så trygt der. Om nokre ungar prøvde å kaste stein på han, var herren hans ved sida og forsvarte han og jaga dei bort.

Då tenkte ho og sa halvhøgt: Slik er det med meg og. Om eg berre er ein liten hund, så tek Gud seg av meg. Men eg er jo mykje meir enn ein hund. Eg er Guds barn. Det som rammar meg, vedkjem også han. Eg har jo kome inn under ditt tak og du har ansvar for meg.

Slik kan ein kristen kjenna seg trygg, sjølv om det er utrygt i verda.
(Etter Laurits Nilsen: Livets Brød i Dødens Verden. 1919.)

tirsdag 19. juni 2007

Dreyfus-saken: bilde på frelsen

Dreyfus - som dømt og frifunnet.

Den franske offiseren Alfred Dreyfus (1859-1935) var jøde. På grunn av sin dyktighet ble han i 1891 valgt inn i generalstaben. Tre år senere ble han arrestert og anklaget for å ha gitt Tyskland militære opplysninger mot betaling og dømt. Han ble utelukket fra hæren, mistet sine borgerrettigheter og forvist til den franske straffekolonien Djevleøya i 1894.
Etter krav fra offentligheten ble saken gjenopptatt i 1899, men ble også nå dømt skyldig. Dommen vakte misnøye og presidenten benådet ham. Dreyfus’ venner var ikke fornøyd og fikk saken opp for tredje gang. Dikteren Emil Zola var også en pådriver her.
Da ble han fullstendig frifunnet i 1906, forfremmet til major og ble medlem av æreslegionen. Det viste seg at dokumentene han var dømt etter, var forfalsket.
Da Dreyfus ble benådet, slapp han å sone straffen. Han ble løslatt fra Djevleøya og kunne reise hjem til sin familie. Han ble ikke bare fullstendig rettferdiggjort, men også anerkjent for sin innsats for landet.
- Slik er det med et frelst menneske. Vi blir rettferdiggjort og opphøyet. Men der er en forskjell: Dreyfus var uskyldig i alt han ble anklaget for. Men vi er skyldige og fortjener straff. Det var derfor Jesus kom og gav oss sitt liv og sin død og oppstandelse. Han er uskyldig. Og det blir vi ved troen på Jesus.
(Delvis etter: J. F. Strombeck: Så stor en frelse. 1949.)

torsdag 31. mai 2007

Hvordan bli en kristen?

Av Øivind Andersen

Hvordan blir man en kristen. La oss først høre litt ifra Guds Ord om det.


Først i fra Johannes 1.12 "alle dem som tok i mot ham", nemlig Jesus, "dem gav han rett til å bli Guds barn, dem som tror på hans navn". La oss også høre fra 1. Johannes brev noe som er karakteristisk for den som er en kristen. Der står det i kapittel 5 vers 12 "Den som har Sønnen, han har livet; den som ikke har Guds Sønn, han har ikke livet". Å være en kristen er altså det samme som å ha Jesus. Hvordan går det til at et menneske får Jesus? Eller for å si det slik hvordan blir man en kristen?


Først vil jeg spørre deg som hører på, og som dette spørsmålet er aktuelt for. Ønsker du å bli en kristen? Er det alvor med det spørsmålet for deg? Du blir nemlig ikke en kristen mot din vilje. Hvis du ikke ønsker det og ikke vil det, kan ingen tvinge deg til å bli det. Og det var heller ikke noen hensikt i å gjøre det. Selv om Gud kunne ta oss med fysisk makt og plassere oss inn i sitt rike var det ikke noe gagn i det. For du vet at et samfunn mellom mennesker må være gjensidig. En ung mann kan ikke tvinge en pike til å gifte seg med ham og vente at det skal bli et lykkelig ekteskap. Det må være gjensidig. Slik er det også i forholdet mellom Gud og mennesker, det må være gjensidig. Gud må få virke på oss slik at vi faktisk ønsker å høre han til. Og nå er da spørsmålet om han får lov å virke slik på deg.


En kristen blir man gjennom overbevisning. Guds Hellige Ånd overbeviser verden, står det. Det vil si overbeviser dem som slett ikke er kristne. Med det resultat at de som lar seg overbevise, de blir det. Og nå er spørsmålet om du hører til dem som vil la deg overbevise. Det begynner med at du kjenner livet tomt. Du skjønner at livet har verken mål eller mening for deg, slik som du har det nå. Det er ikke sikkert du kjenner deg som en så forferdelig stor synder. Men du kjenner det tomt kanskje. Også kan det nok være at det er en eller annen spesiell ting som nager i din samvittighet. Du har gjort noe. Du har sagt noe. Du har vært noe, ikke sant. Det anklager, det dømmer deg. Du skjønner at et eller annet må skje ellers går det galt med deg. La oss nå først ta denne tomhetsfølelsen. Hva er den egentlig? I virkeligheten er det syndefølelse det du har.


En dame kom for mange år siden til en lege, hun følte seg så slapp sa hun. Hun ville ha en styrkemedisin. Legen undersøkte henne og så sa han. De har tuberkulose. Det er tuberkulose de føler sa han. Hun ville ikke tro det. Det er et godt bilde på i dag hvordan mange har det overfor Gud. De føler livet tomt. Det er en som kan si dem hva den tomhetsfølelsen er. Det er Gud. Får han lov å si det til deg? Er du klar over hvem du er? Hva du er, i deg selv? Visst du nå er ærlig mot deg selv og mot Gud. Så fatter du en beslutning om at nå må det bli annerledes med deg. Du kan ikke ha det slik. Det kommer frem en beslutning om at nå vil du bli en kristen. Og jeg har lyst å si deg det er den beste beslutning du tar i ditt liv. Eller har tatt visst du allerede har gjort det. Den skal du aldri behøve å angre på. Men du oppdager nok at denne beslutningen i og for seg, den har ikke gjort deg til en kristen allikevel. Derfor skal ikke du tro at denne beslutningen er unyttig, tvert om, den er meget nyttig og endog meget nødvendig.

Og jeg sier det igjen og jeg understreker det, det er den beste beslutning du har tatt i ditt liv. Men nå ønsker du altså å bli annerledes. Også visst du er ærlig så går du inn for det. Hva skjer så? Du oppdager at du har ikke en hel vilje. Selv om mange ting blir forandret i ditt ytre liv visst du har levd meget verdslig før. Så oppdager du at du har motiver som ikke er gode. Du er uren. Du har lyst til det som er Gud imot. Du har ulyst til Gud. Ja, du kjenner at hele ditt hjerte strider mot Gud. Du bekjenner kanskje at du vil være en kristen. Og så er hele ditt indre som et eneste fiendskap mot Gud. Ja kjære deg det er nettopp det du er. Men er du klar over at nå er du blitt overbevist om noe. Nå behøver ingen komme å fortelle deg at du er en synder. Nå vet du det. Du har sett det. Du føler det. Og vet du hva som er skjedd? Det er svar på din bønn. Det er Gud som gjør at du ser at du er slik. Det er ikke Gud som gjør at du er slik. Men som gjør at du ser og føler at du er slik. Du kommer aldeles til kort. Og for å si det kort. Det er jo bare noen få minutter jeg har til rådighet. Du opplever at det er ikke noe stoff i deg til å være en kristen. Da har jeg lyst til å si deg et Ord. Du passer så godt sammen med Jesus.

Nå skjønner du at skal du reddes så må det bli av bare nåde. Da må det bli helt uforskyldt fra din side. Og da må du få noe gratis og uforskyldt av Gud. Og hør nå, det er nettopp dette Gud skjenker og gir deg i et budskap om Jesus. Fordi du er slik som du er, var det Guds Sønn ble menneske. For din og min skyld kom Jesus til verden. For din og min skyld var det han kom inn under våre kår. Han ble født av en kvinne står det, han ble født under loven. Det vil si, han ble født inn under ditt og mitt syndeansvar. Han ble født inn under det regnskap som hviler på deg og meg for vårt liv og dette tok han på seg. Han gjorde opp regnskapet om våre synder på Golgata kors. Der ble ditt synderegnskap gjort opp. Hører du det.


Alt hva du er og har gjort og ikke bare det. Men hva du nå føler i deg selv, hva du tenker og hva du mener. Hele ditt eget fiendskap mot Gud det tok Jesus på seg. Og det kjøpte han deg fri fra. For at du isteden skal få eie alt det som han er. Og som Han gjelder for i Himmelen. Dette blir oppsummert slik i det Ordet jeg leste fra Johannes 1.12 "alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn". Det ordet rett som er brukt der er akkurat samme ordet som fullmakt. Du vet hva fullmakt er. Det er å få bruke det som en annen har rett til. I dette tilfellet at du og jeg får lov å bruke det som Guds Sønn alene har rett til. I og med at du vender deg til Jesus og tar Ordet om Jesus til deg. I og med det har du Guds eget tilsagn om at du er Guds barn på Jesu regning og ansvar. Du blir en kristen fra første øyeblikk du vender deg til Jesus for å ta i mot dette. Slik går det til.


Mange spør, ja hvordan skal jeg få tatt i mot det? Ja bare se på det Ordet i Johannes 1.12, det står der -" alle dem som tok i mot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, dem som tror på hans navn". Jesu navn, det betyr at han er hva han heter. Han heter Jesus, det betyr den som Gud bruker til å frelse. Han heter Frelser fordi han er en frelser. Det Jesu navn. Stoler du på dette navn da har du tatt i mot Jesus. Og ta i mot Jesus og å stole på Jesu navn er to uttrykk for en og samme ting. Den som stoler på Jesu navn han er frelst.


Til slutt igjen et ord fra Johannes 1. brev kapittel 5. Jeg siterte fra vers 12 "Den som har Sønnen, han har livet". Hvordan går det til, å få det. Du ser i vers 10, "Den som tror på Guds Sønn" altså det samme som den som stoler på, setter sin lit til Guds Sønn, "har vitnesbyrdet i seg selv". Det som Gud vitner i Sitt Ord om at han har skjenket og gitt oss i Jesus. Det blir ditt, og også nedlagt i ditt hjerte, ved at du stoler på Jesus. Slik blir du en kristen. Og jeg spør deg, er ikke dette nettopp det du har bruk for. Amen.



(Fra talekasetten "Kristen i hverdagen - Det å være en kristen", av Øivind Andersen , tidligere bibelskolelærer og rektor ved Fjellhaug skoler. Utgitt på Lynor, Gimlekollen Mediasenter, 4633 Kristiansand.)Her hentet fra www.Josafat.no

torsdag 24. mai 2007

Ein tiggar

Ein kunstnar skulle laga eit bilete av "den fortapte sonen" i Luk. 15. Ein dag traff han ein tiggar på gata kledd i fillete, skitne klær. Kunstnaren bad han koma til atelieret sitt neste dag, så skulle han mala bilete av han.

Neste dag kom tiggaren, kledd i nye klær, barbert og frisert. Då sa malaren: "Nå kan eg ikkje bruka deg. Du må koma som ein tiggar, slik du i røynda er."

Slik er det. Me skal ikkje pynta på oss når me kjem til Jesus. Då kan han ikkje gjera noko for oss. Me må koma slik me i røynda er - som fortapte syndarar som treng nåde for alt.

lørdag 19. mai 2007

Fortellinger

Bær du både meg og pakken!

En gammel Herrens tjener var trett og sliten. En dag kom han hjem med en pakke til sin kone, som var oppe på loftet. På en stol satt hans lille datter som var krøpling.

"Kan jeg få gi pakken til mamma?" sa hun.

"Kan du bære pakken, Mina, du som ikke en gang kan bære deg selv?" sa far.

Med et smil på leppene svarte Mina: "Å ja, far, la meg bære pakken, og så bærer du både meg og pakken. Da går det nok!"

Og da gikk det opp et lys for mannen. Han forstod at slik skulle han også tenke om sin himmelske far. Han skulle bære både dagens byrde og ham selv. -

(Etter Laurits Nilsen i Livets brød i dødens verden, 1919.)


Ved den store furua.

Ei eldre kvinne lå for døden. Hun tenkte på himlen som ventet henne snart. Hun hadde et strevsomt liv bak seg og ønsket å hvile. Mannen satt ved senga hennes, bedrøvet over å måtte si farvel. Han ser at hun er lykkelig tross døden. Han eier ikke det hun har.

Da sier den syke kvinnen: "Husker hvor lykkelige vi var da vi var unge og ble forlovet, Karl? Husker du den store furua der vi møttes om kveldene når vi var ferdige med arbeidet? Du sviktet meg aldri da. Jeg ventet aldri forgjeves på deg der. Jeg visste du kom."

Mannen gjemte hodet i hendene mens tårene rann. Det var hellige minner om trofast kjærlighet hun lokket fram.


"Karl, la meg ikke vente forgjeves på deg ved livets tre. Lov meg at du vil møte meg der."

Det var det siste hun sa. Jesus tok henne hjem. Men ved sengen satt en mann som hadde bøyd seg ved korsets fot og hadde satt kurs mot den evige herlighet.

Enn du? Svikter du?

Du har kanskje også noen som venter på deg. I alle fall venter Jesus på deg. Skal han vente forgjeves? Kjære, gå inn i striden. Er den lang eller kort, hard eller lett - den er verd alt.

Kronen vunnet - alt vunnet. Kronen tapt - alt tapt.

Du må være med i den store hvite flokk.

Tenk når en gang - - !

(Etter H. E. Wisløff: Aldri alene.)

Dreyfus - som dømt og frifunnet.


Den franske offiseren Alfred Dreyfus (1859-1935) var jøde. På grunn av sin dyktighet ble han i 1891 valgt inn i generalstaben. Tre år senere ble han arrestert og anklaget for å ha gitt Tyskland militære opplysninger mot betaling og dømt. Han ble utelukket fra hæren, mistet sine borgerrettigheter og forvist til den franske straffekolonien Djevleøya i 1894.

Etter krav fra offentligheten ble saken gjenopptatt i 1899, men ble også nå dømt skyldig. Dommen vakte misnøye og presidenten benådet ham. Dreyfus’ venner var ikke fornøyd og fikk saken opp for tredje gang. Dikteren Emil Zola var også en pådriver her.

Da ble han fullstendig frifunnet i 1906, forfremmet til major og ble medlem av æreslegionen. Det viste seg at dokumentene han var dømt etter, var forfalsket.

Da Dreyfus ble benådet, slapp han å sone straffen. Han ble løslatt fra Djevleøya og kunne reise hjem til sin familie. Han ble ikke bare fullstendig rettferdiggjort, men også anerkjent for sin innsats for landet.

- Slik er det med et frelst menneske. Vi blir rettferdiggjort og opphøyet. Men der er en forskjell: Dreyfus var uskyldig i alt han ble anklaget for. Men vi er skyldige og fortjener straff. Det var derfor Jesus kom og gav oss sitt liv og sin død og oppstandelse. Han er uskyldig. Og det blir vi ved troen på Jesus.

(Delvis etter: J. F. Strombeck: Så stor en frelse. 1949.)

Ein tiggar

Ein kunstnar skulle laga eit bilete av "den fortapte sonen" i Luk. 15. Ein dag traff han ein tiggar på gata kledd i fillete, skitne klær. Kunstnaren bad han koma til atelieret sitt neste dag, så skulle han mala bilete av han.

Neste dag kom tiggaren, kledd i nye klær, barbert og frisert. Då sa malaren: "Nå kan eg ikkje bruka deg. Du må koma som ein tiggar, slik du i røynda er."

Slik er det. Me skal ikkje pynta på oss når me kjem til Jesus. Då kan han ikkje gjera noko for oss. Me må koma slik me i røynda er - som fortapte syndarar som treng nåde for alt.


mandag 14. mai 2007

Anfektelse og tvil

De gamle talte mye mer om anfektelse enn vi gjør i dag. De hadde mye strev med synden, og det var ikke like lett alltid å tro at de var frelst. De kjente godt til djevelens anklager i sjela.

Denne slags tvil er ikke først og fremst usikkerhet på om Gud er til eller om kristendommen er den eneste rette religion. Slike spørsmål kan være tunge nok å bære.

Men i anfektelsen spør vi oss selv: Er jeg egentlig en rett kristen? Vil jeg bli frelst når jeg dør, eller går jeg fortapt? Det er store og tunge spørsmål, og vi finner ikke svar. Alt vitner imot at jeg har det rett. Det er som noen sier: "Du er ikke så at nåden i Kristus deg tilhøre må."

Ikke minst står vårt eget kristenliv der som en anklager. Hvordan kan jeg være et Guds barn som kjenner på så mye ondt i mitt indre? Og jeg har så ofte latt det onde komme fram i ord og gjerning. Gud kan ikke ha slike mennesker i sitt rene og hellige rike.

Dermed føler vi at det er svik i ånden. Jeg har ikke vært åpen nok og bekjent alt for Gud og mennesker. Kanskje det er noen skjulte synder i mitt liv, noe jeg ikke husker, men som jeg har gjort mot noen?

Noen du kjenner er død. Talte jeg med dem om Gud? tenker du gjerne. Benyttet jeg alle anledninger til å vitne for dem? Og så kommer det ene etter det andre og står som anklagere ved en domstol der det gjelder mitt liv. Og dommen er nådeløs: du kan ikke være en kristen!

-- Da er det Jesus så gjerne vil komme deg riktig nær. Han prøver å få deg stille, og så hvisker han inn i hjertet ditt: Mitt blod det rant for deg! Det var nettopp for slike som ikke får det til og som kjenner på så mange feil og mangler nettopp ved kristenlivet - det var for slike jeg døde, sier Jesus.

Han har aldri sagt at han frelser de fullkomne. Det finnes jo ingen i hele verden som har alt på det tørre. Når Herren ser på verden, ser han bare syndere. Og der han møter noen som er i nød, taler han ømt og kjærlig: "Men slik er dog jeg, at jeg tar imot selv en synder som deg."

Og da får vi stemme i med Rosenius: "Minnes hans seier, husk hva du eier, ikke i deg, men i Frelseren kjær: Ren og rettferdig, himmelen verdig, ikke i deg, men i Jesus du er!"

Da er det godt å leve - likevel. For da gjelder Jesu liv, og ikke mitt.

tirsdag 8. mai 2007

Hva er kristendom?

Det er mange meninger om det meste i vår tid. Det må vi ta på alvor i den forstand at vi viser til kilden for kristen tro. Det har alltid vært Bibelen og det kan ikke være noe annet.

I Bibelen finner vi noen hovedlærdommer om hva kristen tro og liv er. Og da ser vi straks at det ikke har noe med kultur og kunst å gjøre. Det handler ikke først og fremst om det ytre, menneskelige livet vårt. Det er et hovedspørsmål om vi skal få det godt eller å gjøre godt. Det må vi være nøye med når vi tenker på kristendom.

Kristendom er først og fremst en hjertesak. Det handler om vårt forhold til den evige og allmektige Gud. Og det er å ha fred med Gud og ha sitt navn skrevet i himmelen.

Da taler Bibelen om noen kjerneord:

1. Først: Vi ble skapt av Gud som fullkomne mennesker. Adam og Eva levde en tid i Guds nærhet. Alt var i orden. (1. Mos. 11-2.)

2. Dernest: En fryktelig dag kom i Edens hage - da mennesket falt i synd. Djevelen fristet og mennesket falt og gjorde mot Guds vilje. Det var ikke en uskyldig lek i hagen der Eva tok et eple. Det var et totalt brudd med Gud. Det ser vi av det som hendte etterpå: De ble drevet ut av hagen og dermed ut fra Guds nærhet. (1.Mos. 3).

Dersom mennesket hadde forblitt i den tilstand, ville alle vært borte fra Gud i evighet og dermed evig fortapt. Mennesket kunne aldri helbrede seg selv for synden.

3. Da gjorde Gud noe: Han gav dem et løfte: En dag skulle Gud sende en som kunne gjenopprette fallet og vise menneskene en vei tilbake til Gud.

Dette gjorde Jesus da han kom - og til slutt døde på korset. Han ropte: Det er fullbrakt! Da var frelsen ferdig for alle. Det er forsoningen og det veldige frelsesverk Gud gjorde i Kristus.

4. Hvem som helst kan nå komme og ta imot frelsen som en gave - det vi kaller nåde. Når Gud har gjort alt som skal til, kan han ikke anklages for urettferdighet. Det er ikke sant at Gud sender noen til helvete. Dit velger menneskene å gå selv. Og det er enkelt å gjøre det: Du bare vraker Jesus og frelsen, da er du på den veien.

Så radikal er den kristne sannhet.

Men så høyt elsker Gud denne verden at både gav sin Sønn i døden og gjør alt han kan for å kalle oss til seg. Han kaller fra solens oppgang til dens nedgang, Salme 50, 1. Men vi har et ansvar: vi må faktisk svare på kallet. Det er ikke en gjerning vi gjør, vi bare åpner oss for Guds gave.

Har du sagt ja til Guds kall?

Syndenes forlatelse

Når du kommer til Jesus med din synd, får du høre noen vidunderlige ord. Han sier at han vil tilgi alle syndene. Tilgivelse eller forlatelse er noe stort, det er en himmelsk dimensjon i livet. For det betyr at Gud fjerner synden fra deg, kaster den bak sin rygg, som Guds ord sier.

"Han glemmer min synd der ved Golgata høy - han glemmer min synd, men han husker meg."

Derfor er syndenes forlatelse så frigjørende. Gud har tatt ansvaret for synden, han løfter liksom byrden av meg og sier: Nå er du fri!

Bibelen sier dette mange steder, f. eks. i Efeserbrevet 1, 7: "I ham (Jesus) har vi forløsningen, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom."

Det betyr også at Gud har tilgivelse nok for alle mennesker og for alle syndere. Han er rik på miskunn og vilje til å frelse. Og det betyr at frelsen er ganske gratis. Jeg kan ikke fortjene den eller gjøre noe som helst for å bli frelst. Det er betydningen av ordet 'nåde'.

Men SYNDEN?

Hva skal vi da tenke om synden?

Ingen ting er så alvorlig i livet vårt. Derfor må vi ta den alvorlig. Vi kan ikke tenke: Det er ikke så farlig, Gud er ikke så nøye, det vil nok ordne seg.

Hele Bibelen sier at Gud tar synden på alvor, uansett størrelse eller form. Her er poenget at vi må bringe hele vårt liv inn i lyset der Gud er (1. Joh. 1, 5 og 7). Det betyr at vi skal erkjenne at synden er vår skyld, vi står selv ansvarlige for det vi har gjort. Det er falskhet å unnskylde seg og mene at andre er skyldige for våre feil. Vi skal ikke skylde på miljøet eller slekta eller noe annet.

Når vi står for Gud, er vi der alene. Han ser alt, men han vil at vi skal erkjenne og bekjenne det for hans ansikt.

Du har kanskje noen gamle synder som du ikke har ordnet opp i. Kanskje du har tatt noe som ikke var ditt? Eller du har satt ut vonde rykter om mennesker? Eller du har gjort galt mot et menneske. Du banner kanskje og hyser urene tanker i ditt hjerte. Noe er kanskje kjærere for deg enn Gud? Og du har ikke vært så nøye med Herrens dag.

Her har du snart hele rekken av Guds bud. Og en predikant sa for mange år siden i en vekkelse: Gud slår ikke av på et eneste bud, han mener alt.

Hva skal vi gjør nå?

Jeg har sagt det før: Gå til Gud og bekjenn, si synden med det rette navn. Har du tatt noe som ikke er ditt, skal du si det rett ut: Jeg er en tyv. Og deretter går du tilbake til din venn med tyvegodset. Vi skal gjøre opp for oss mellom mennesker også.

"Når Jesus kommer med sin nåde og legger den på hjertets sår,
når synderen har sett sin våde og med sin nød for Jesus står,
Da slukkes sorgen salig ut, da blir det glede stor i Gud."
(M. B. Landstad).

Vil du bli frelst?

Jesus innbyr alle til å komme til seg, det sier han i Mat. 11, 28: Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile.

Det er et veldig løfte fra Guds egen Sønn. Og han holder sitt ord. Det kan mange vitne om.

Men du vil møte motstand når du vil omvende deg til Gud. Noen mennesker vil kanskje ikke like det, men hovedmotstanden kommer fra Djevelen som aldri lar noen anledning gå fra seg. Han gjør alt det han kan for å hindre at du skal bli en kristen

Da er det godt å vite at Jesus er den sterkeste av alle, slik han sier i Luk. 11, 22.