Frafall i vår tid 1.
Del I.
Spørsmålet om det
er mulig å falle fra for en kristen blusser opp nå og da. Det er egentlig et
meget alvorlig og viktig spørsmål. Og det har vist seg at bruk av skriftsteder
ikke alltid går bra. Og det henger sammen med tolkingen av Skriften.
Det er ikke et nytt
fenomen at noen sier at såkalte frafall skyldes at slike mennesker aldri har
vært gjenfødt. Og da kommer forkynnelsen fort i fokus. Er den slik at folk kan
se seg frelst i Guds ord, eller der det mer allmenn-religiøse tanker som bæres
fram?
Kan jeg få komme
med noen synspunkt på dette her?
La oss se på
erfaringen. Vi som har levd noen år har møtte mange som en gang var frelste og
brennende i ånden. I dag erkjenner de selv at de er borte fra Gud, men at de en
gang var troende. De kan ha forskjellige grunner til at det ble slik. Det var
ikke alltid et enkelt fall i synd som gjorde det. Det var ofte en prosess. Det
begynte i det små, kanskje med slurv i bibellesning og bønn. Da blir hjertet
kaldt. Når samvittigheten slo inn, fant de forklaringer til det slik at de slo
seg til ro.
Et gjennomgående
trekk så langt jeg har registrert er at folk bli opptatt. Det er ikke alltid
direkte synd. Men tanken får det travelt med de jordiske ting. De blir så
opptatt gjennom dagene og fritiden at de stille stunder forsvinner. Det er ofte
denne lønnkammerstunden som er nøkkelen til å bli bevart i troen.
Den som er mye
opptatt av de mange ting får heller liten tid til møter og foreninger etc. Det
er steder der de troende får mat om forkynnelsen er rett. Og uten åndelig mat
vil sjelslivet dø. Den troens strid som Paulus taler om, handler bl.a. om
nettopp den stille stund. Og i vår digitale tid er mange aldri stille. Helt ned
i barnealderen sitter man med I-pad og sms. På buss og holdeplass og
spaserturer er man digitalt opptatt. Gud slipper ikke til.
I tillegg er det
noe som mange ikke regner med. I Åndens verden har vi en sterk motstander,
Djevelen selv. Han går omkring og søker etter mennesker, sier Ordet. Han er vår
fiende, og vi blir aldri fri ham her i tiden. Han vil sluke oss. Vi kan stå i
mot ham. Men han kommer igjen. Det er bare sløvheten som ikke legger merke til
dette. 1. Pet. 5, 8f.
Tanken på at de
frafalne aldri har vært frelst, er kanskje
både behagelig og søvndyssende for noen. Hvis en ikke kan falle fra, er
jeg forsikret for evig. Ingen ting kan skade meg. Det blir lett en tanke om at
«selvfølgelig» kommer jeg til himmelen. La meg da få minne om at ingen ting er
selvfølgelig her. Det er først i himmelen vi kan bruke det ordet i en slik sammenheng.
Da er vi evig frelst.
Litt forenklet blir
denne læren ofte kaldt «En gang frelst – alltid frelst». Er du først blitt et
Guds barn, kan du aldri komme bort fra det. For Gud gjør en fullkommen gjerning
for oss. Han kan ikke ta feil.
Bakgrunnen for
læren finner vi i såkalt reformert lære som går tilbake til Johan Calvin i
Sveits. Vi kan finne det før også, men Calvin er den man gjerne knytter seg til
i moderne tid. Han var reformator omtrent på Luthersk tid, men noe yngre. La
oss si det med en gang: Han var en dyktig forkynner og bibelfortolker. Etter
ham er det kommet mange gode forkynnere og lærere som har videreutviklet hans
syn.
Læren om det
umulige frafall henger sammen med flere andre trosartikler og læresetninger,
slik som Utvelgelsen, en delvis forsoning, en uimotståelig nåde og det å bli
bevart som en kristen. – I en senere del skal vi vise noe av det som er nevnt
her og vise til flere skriftsteder.
Luther hadde også tanker om en slik utvelgelse, men gikk bort fra den. Men
det er særlig reformerte skrifter vi vil stanse for.
Nils Dybdal Holthe.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar