Frafall 2.

Del II. Uttalelser.

La oss først se på noe som er skrevet om saken Frafall.  Her er det ikke tale om rykter eller noe vi husker fra en samtale eller mener vi har lest et sted. Vi skal hente fram noen uttalelser om muligheten for frafall. De er hentet fra norsk oversettelse og fra engelsk.

Den første er H. A. Ironside i heftet Den troendes evige trygghet, utgitt i Norge av Emmaus u.å. Den engelske utgaven er utgitt av forlaget Loizeaux i USA i 1934. Den norske utgaven er mindre og har ikke alt med. Vi bruker begge utgaver her.

Ironside har et meget sterkt og utvetydig uttrykk om dette: «Når vi taler om den troendes evige trygghet, mener vi  at når en synder er blitt født på ny ved Ordet og Guds Ånd, i samme øyeblikk som han mottar et nytt liv og en ny natur, er blitt delaktig i guddommelig natur, når han er blitt rettferdiggjort fra enhver anklage innfor Guds trone, så er det absolutt umulig at det menneske noen gang igjen skulle bli en fortapt sjel» (s. 5).

Hvis vi korter ned denne lange setningen, får vi det enklere: Når en synder er blitt født på ny, er det absolutt umulig at det menneske noen gang igjen skulle gå fortapt. Det er «engang frelst alltid frelst.». Og han mener ikke slike mennesker som bare sier de er frelst eller har tatt imot Jesus. Han mener de som er virkelig frelst.

Det er sterkt sagt. Jeg har alltid reagert på det. Han begrunner det først med Jesu fullkomne offer på korset. De som bygger sitt liv der, er evig trygge. I tillegg sier han: De som nekter det, ringakter Kristi fullkomne verk. s. 8. Når det gjelder framtidige synder, sier han: «I det øyeblikk du tar imot den Herre Jesus som din Frelser er ditt ansvar som en synder overfor dommens Gud forbi for alltid.»  s. 10.

Et annet argument er at Ånden er utholdende og vil fullføre gjerningen så du når fram. Han har makt nok til å bøye din vilje som en troende for å fullføre verket. Jfr. Fil. 1, 6. Og han sier: «Jeg tror at alle hellige som virkelig tilhører Gud skal til slutt komme til himmelen.» s. 12. Det er altså hans personlige oppfatning han viser til her.

En annen stor forkynner og skribent er James Montgomery Boice. I sin store Johannes-kommentar på nesten 1500 sider skriver han slik om kap. 10. 27-29: «Disse versene taler også om at Gud bevarer sine hellige. Det betyr at de lærer oss at ingen av dem som Gud har kalt til å tro på Kristus vil bli fortapt. Hvordan kan de det hvis Gud er ansvarlig for deres frelse? Jesus sier: Jeg gir dem evig liv.

Vi ser at han bruker bibelverset som grunnlag for sin tro. I Joh. 10.28-29 står det at ingen skal rive dem ut av Jesu hånd, og ingen kan rive dem ut av Faderens hånd. Derfor skal de ikke fortapes. Vi skal senere se at det kan bety noe mer. Og slik er det med flere bibelvers som blir brukt. Han skriver om dette emnet også i andre bøker.

En tredje forkynner vi må ha med oss her er Arthur W. Pink. Han har en egen bok om emnet: Eternal security (Evig sikkerhet). Her taler han grundig om flere sider ved den troende sikkerhet og avslutter kapitlet om sikkerhetens natur (hvordan sikkerheten er) slik: «Det Skriften lærer oss er at det aldri var og aldri vil bli og aldri kan bli et totalt og endelig frafall hos en som virkelig har blitt omvendt og tror (har tillit) til Kristus.» s. 29.  

Til slutt nevner vi vekkelsespredikanten Jonathan Edwards på 1700-tallet i New England, USA. Han sier i en artikkel om å bli bevart: «Sanne troende faller aldri bort og går fortapt,» og viser til Joh. 3,18. De som faller fra, har aldri vært troende. Denne artikkelen er for øvrig tatt inn som et kapittel i en bok om reformert teologi (kalvinisme), utgitt i 1971 av Sovereign grace Forlag: «Five points of Calvinism».  Det viser at denne læren er aktuell i vår tid.

Vi har sett at denne læren spres i vår tid, også i vårt land. I vår digitale tid kommer alt nærmere oss i alle land. Det betyr ikke så mye lenger om noe er gitt ut i USA eller Japan. Internett er over alt og binder verden sammen også på denne måten. Og vi har derfor enda større grunn til å være våkne. I neste del skal vi se på noen av de skriftstedene som blir brukt i denne læren.

NDH. 

Frafall 1

Frafall i vår tid 1.

Del I.

   Spørsmålet om det er mulig å falle fra for en kristen blusser opp nå og da. Det er egentlig et meget alvorlig og viktig spørsmål. Og det har vist seg at bruk av skriftsteder ikke alltid går bra. Og det henger sammen med tolkingen av Skriften.

   Det er ikke et nytt fenomen at noen sier at såkalte frafall skyldes at slike mennesker aldri har vært gjenfødt. Og da kommer forkynnelsen fort i fokus. Er den slik at folk kan se seg frelst i Guds ord, eller der det mer allmenn-religiøse tanker som bæres fram?

   Kan jeg få komme med noen synspunkt på dette her?

   La oss se på erfaringen. Vi som har levd noen år har møtte mange som en gang var frelste og brennende i ånden. I dag erkjenner de selv at de er borte fra Gud, men at de en gang var troende. De kan ha forskjellige grunner til at det ble slik. Det var ikke alltid et enkelt fall i synd som gjorde det. Det var ofte en prosess. Det begynte i det små, kanskje med slurv i bibellesning og bønn. Da blir hjertet kaldt. Når samvittigheten slo inn, fant de forklaringer til det slik at de slo seg til ro.

   Et gjennomgående trekk så langt jeg har registrert er at folk bli opptatt. Det er ikke alltid direkte synd. Men tanken får det travelt med de jordiske ting. De blir så opptatt gjennom dagene og fritiden at de stille stunder forsvinner. Det er ofte denne lønnkammerstunden som er nøkkelen til å bli bevart i troen.

   Den som er mye opptatt av de mange ting får heller liten tid til møter og foreninger etc. Det er steder der de troende får mat om forkynnelsen er rett. Og uten åndelig mat vil sjelslivet dø. Den troens strid som Paulus taler om, handler bl.a. om nettopp den stille stund. Og i vår digitale tid er mange aldri stille. Helt ned i barnealderen sitter man med I-pad og sms. På buss og holdeplass og spaserturer er man digitalt opptatt. Gud slipper ikke til.

    I tillegg er det noe som mange ikke regner med. I Åndens verden har vi en sterk motstander, Djevelen selv. Han går omkring og søker etter mennesker, sier Ordet. Han er vår fiende, og vi blir aldri fri ham her i tiden. Han vil sluke oss. Vi kan stå i mot ham. Men han kommer igjen. Det er bare sløvheten som ikke legger merke til dette. 1. Pet. 5, 8f.

  Tanken på at de frafalne aldri har vært frelst, er kanskje  både behagelig og søvndyssende for noen. Hvis en ikke kan falle fra, er jeg forsikret for evig. Ingen ting kan skade meg. Det blir lett en tanke om at «selvfølgelig» kommer jeg til himmelen. La meg da få minne om at ingen ting er selvfølgelig her. Det er først i himmelen vi kan bruke det ordet i en slik sammenheng. Da er vi evig frelst.

   Litt forenklet blir denne læren ofte kaldt «En gang frelst – alltid frelst». Er du først blitt et Guds barn, kan du aldri komme bort fra det. For Gud gjør en fullkommen gjerning for oss. Han kan ikke ta feil.

   Bakgrunnen for læren finner vi i såkalt reformert lære som går tilbake til Johan Calvin i Sveits. Vi kan finne det før også, men Calvin er den man gjerne knytter seg til i moderne tid. Han var reformator omtrent på Luthersk tid, men noe yngre. La oss si det med en gang: Han var en dyktig forkynner og bibelfortolker. Etter ham er det kommet mange gode forkynnere og lærere som har videreutviklet hans syn.

   Læren om det umulige frafall henger sammen med flere andre trosartikler og læresetninger, slik som Utvelgelsen, en delvis forsoning, en uimotståelig nåde og det å bli bevart som en kristen. – I en senere del skal vi vise noe av det som er nevnt her og vise til flere skriftsteder.  Luther hadde også tanker om en slik utvelgelse, men gikk bort fra den. Men det er særlig reformerte skrifter vi vil stanse for.

Nils Dybdal Holthe.

Ned i dalen.

Jes. 63, 14.
Om Guds forhold til Israel - og dermed til alle mennesker i utvidet forstand.

Gud som hyrde.
Han skal være hyrde, står det. Og da er det viktig å se på hyrdens oppgave. For slik er Gud for oss som er hans barn.
En av disse oppgavene er nevnt her: Han skal lede dem til beitemarkene, dvs. til steder der det er mat. Og det var ofte nede i dalen - og ikke på høydene og fjellet.

Det Nye Testamentet sier at Jesus er vår hyrde, Joh. 10, 11. Han er den gode hyrde, og han har denne oppgaven for oss. Og vi ser i NT at han førte noen ganger sine disipler ned i dalen, dvs. bort fra folkemengden og inn i stillheten. Det er nødvendig for oss kristne. For der får vi et annet møte med Gud, et sted der ingen ting i den ytre verden vil forstyrre oss. Mon ikke Jesus mente det da han sa: Gå inn i ditt lønnkammer.

I Guds verden kan det være mange daler for et menneske. Vi vil spasere ned i noen få nå.

1. Sorgens dal.
Det er når sykdom og skuffelser og sorg, motgang og trengsel møter oss. Noen mennesker må møte mye av dette. Det er kanskje ulikt fordelt. Noen av oss synes vi slipper ganske lett fra denne dalen. Og det takker vi Gud for og vet at han gir oss ikke mer enn det vi kan makte. Og han ser nok at noen er for svake til å ta imot de store prøvelsene.

For deg som kanskje er inne i en skikkelig depresjon og vanskelighet, vil vi gjerne hilse fra Gud og si: Han går med deg der nede nå. Han vil ingenlunde slsippe deg og ikek forlate deg, står det i Ordet. Hebr. 13, 5. Det er ikke sikkert at du merker det så godt - men Jesus er hos deg likevel. Det kan du være trygg for.

Jesus var i Getsemane i påsken. Der kjempet han og stred for oss. Rent menneskelig talt var det en slik dal han var i. Han skulle jo bli prøvd i alle ting i likhet emd oss - dog uten synd. Hebr. 4, 15. Han vet hvordan det er.

2. Ydmykelsens dal.
Det er ikke lett å bli ydmyket. Noen av oss har blitt det av andre mennesker, og det er en bitter drikk å få. Det kan skje ved nederlag og der du kommer til kort. Det hender i arbeidet livet, og det kan skje i Guds rike, midt i de helliges forsamling. Du føler deg kanskje urettferdig behandlet og blir misforstått når du mente godt.

Eller du blir ydmyket av Gud. Du får se at du er en større synder enn det du trodde. Ånden peker på ting i livet ditt som ikke er rett. Noe har du glemt, og så dukker det plutselig opp. I Guds lys får du se at synden var verre enn du hadde tenkt. Til og med tale og vitnesbyrd kan bli syndig i lyset fra Guds nåde.

Det er ydmykende å bli ydmyket. Du synker ned i kne og føler deg som ingen ting verd. - Men det er også nyttig å gå inn i denne dalen: Du lærerb å bli avhengig av Gud. Du får mistillit til deg selv og ser at alt må være av Gud. Alle sanne Ordets tjenere må gjennom det flere ganger i livet. Det er da du ser nådens rikdom og hvor ufattelig frelsen er.

3. Stillheten og ensomhetens dal.
Vi lærer visst sent å være stille for Gud. Vi er så opptatt og strever med så mange ting. Noen av det er visst ikke helt nødvendig. Da må vi prioritere bort noe og slik få mer tid til stillhet. For den tiden du bruker her nede i dalen, er ikke bortkastet. Den er meget nyttig for ditt gudsliv og din tjeneste for Herren.

For her møter du Gud på en annen måte enn i midt i menigheten og salmesangen og arbeidet for Gud. Alt dette er nødvendig. Men stillheten har noe mer med seg. Der får du et mer inderlig samfunn med Gud, og da får han anledning til å tale til deg på en annen måte. Derfor kan det bli en vidunderlig dal.

Det gjelder også for deg som ufrivillig lever i ensomhet på en eller annen måte. Herren er hos deg også og vil gi deg en rikdom som mange ikke kjenner. Slik er det i sangen: "Når eg og Jesus åleine er, då ynskjer eg ikkje meire her."

Han ledere meg til hvilens vann, sier David. Salm 23, 4. Stillheten kan være hvile, og da kan du suge til deg kraft fra Gud selv.

4. Syndens dal.
Gud leder oss aldri til denne dalen - i i den mening at han frister oss til å synde. Det gjør djevelen. Men av natur er vi i syndens dal. Peter så det: Gå fra meg, sa han, for jeg er en syndig mann.

Men der i synden møter vi kallet fra Gud. han sier: Kom til meg. I erkjennelse av at vi er syndere og i bønn om nåde, får vi oppleve tilgivelsen. Syndenes forlatelse er komplett og fullstendig. Han stryker det ut alt sammen. Da kan vi synge med sangeren slik: "Å, hvor vi to passer sammen."

Er du inne i syndens dal i dag? Du ser noen synd som ikke er oppgjort med Gud og som derfor hindrer gleden og lovsangen i ditt sinn. Da kan du komme i denne stund. Bøy deg i ydmykhet for Jesus og si det som det er. Hvor nær han er da! Hele frelsesverket er for deg. Og han vil så gjerne gi deg all frelse og fred. For han elsker syndere. Amen.

Den trøytte får kraft !

Jes. 40, 28-31.

Desse orda er tala til truande. Det er gode ord for dei som treng det særskilt, i tunge motgangstider. Men ordet i v. 28 høver nok på mange som slit: Veit du det ikkje, og har du ikkje høyrt det? Sorg og motgang vert som eit stengsel for det Gud har sagt. Det dreg eit teppe over Guds ord og lovnader.

Profeten får vera ei røyst frå himmelen som minner folket i trengsel om dette. Gud er ein evig Gud, skaparguden som har all makt i si hand. Her får han ein mektig attest: Han blir ikkje trøytt – det motsette av vår oppleving. Men av di han er skapargud, veit han alt om oss og kjenner våre svake sider. Det er difor han kan hjelpa.

Nå seier profeten med sigerstone og triumf: Han kan hjelpa deg!

Me kan bli trøytte og slitne, det er menneskeleg. Me er nokre gonger trøytte av oss sjølve – og av andre menneske. Det slit på oss, og me slit på oss sjølve. Me kan verta slitna i arbeidet for Gud og føla at alt går imot.

Grunnane kan vera mange. Synda i alle former gjer noko med oss. Ulydnad mot Gud er ikkje lett i lengda. Og vanleg arbeid kan slita så mykje at det ikkje vert overskot eller resursar til åndeleg stille og tid for Gud. Ja, til og med lediggang er av det vonde ved at den skaper livslede med tankar om at livet ikkje er verd å leva. Dårleg økonomi gjer det same.

Då er vegen kort til dødstanken og fortviling. Profeten Elia hadde det slik ein gong, 1. Kong. 19, 4. – Då er det viktig å gå rett veg, og ikkje gjera noko i hast. Det ber ofte galt av stad.

Då seier Guds ord her: Dei som ventar på Herren…. Der ligg løysinga. For då set du di lit til Gud og går ikkje utanom han. Å venta lenge kan vera vanskeleg, det krev tålmod. Det er likevel Guds veg. Der vil han ofte læra oss noko som me elles ikkje kunne læra og skjøna.

Og dei får ny kraft! Du opplever at Gud er med deg – på ein måte som aldri har visst før. For Gud kjem alltid med hjelp i sin time. Og det er alltid rett tid.

Dei lyfter vingene, står det. Gud syner deg sin himmel og sin krans, og at du har ein plass der. Du får tilgjeving for alle synder, og mot til å halda fram på vegen. Og krafta i det motet er at Han sjølv er med kvar stund og time. Du er aldri åleine på vegen. Det ligg kraft gøymt i det ordet. Gud signe deg som slit, til å kasta børda av på Jesus, som ordet gjev oss løyve til. 1. Pet. 5, 7 og Salme 55, 23.

Utfrielsen!

Jes. 43, 16-25.

Denne teksten handler om Israels utfrielse. I v. 14 kalles Herren ”han som gjenløser dere”. Gjenløse og utffri kan være å frikjøpe en slave eller å berge fra drukningsdøden. Og det koster noe. Gud har gjort det mange ganger med mennesker. Derfor vil og kan han gjøre det også nå. Noe av dette skal vi tale om her:

I. Exodus – utfrielsen fra Egypt.

Dette er tanken i v. 16-17. Herren førte Israel trygt gjennom vannet og over på den andre siden, mens Egypts hær druknet i havet. Det viser at Gud hadde en plan med Israel – og den kunne ikke Farao forstyrre eller ødelegge. Han skulle befri folket fra trelldommen i landte og føre det til et annet land.

Folket var uverdig og maktet ingen ting selv. Derfor står det: Herren gjorde vei. Det var hans verk og alt var av nåde for folket. Slik er det forresten alltid. Gud handler og gir sin frelse av bare nåde.

Vi ser også at det var et under. De gikk tørrskodd gjennom Rødehavet. En ny vei ble åpnet midt gjennom det som stengte. Slik var utgangen av Egypt og hele reisen gjennom ørkenen. Dette minnes jødene fremdeles, det er en stor merke dag i påsken. Først gikk de gjennom blodbestenkte dører og senere ledet av skyen helt fram til målet.

Slik er det med oss også. Mange ufrelste ser bare stengslene og mener det er umulig. Hvis du skulle tenke slik, vil jeg si deg: Gud gjør fremdeles under, og han har all makt i himmel og på jord. Overgi deg til ham.

II. Babel.

Situasjonen for Jesaja var: Han så i profetisk syn at folket skulle til Babel som fanger. Etter 70 år skulle utfrielsen komme. For da skulle noe nytt skje. Enda en utfrielse var i vente.

Profetien senere er klar i Jer. 29, 10. Det var Guds plan at folket skulle i fangenskap – på grunn av deres synder og ulydighet. De skulle være i et fremmed land blant hendinger. Det ble en stor prøve.

Nå skulle de også gjennom ørkenen. Det var lang vei fra Babel til Jerusalem. Det ville bli slitsomt og noen ville kanskje angre at de var med. Men Gud sørget for dem som han alltid gjør med sine. Han gav dem vann å drikke, v. 20. Det er viktig i et tørt land.

Men ingen ting er fortalt i Bibelen om den reisen – i motsetning til truen fra Egypt. Derfor vet vi ikke noe om denne reisen. Men hovedsaken var at de kom fram velberget gjennom alt. Og det står det skrevet om. - Det er mye ulikt blant oss som Guds folk nå også. Men utfrielsen fra synden og frelsen er det viktigste for oss. Det vil vi vitne om.

III. Golgata.

Denne tanken om utfrielse går mye lenger enn det jordiske. Det forepeiler bare dramaet på Golgata. Der skjedde noe veldig stort.

Hele verden var i slaveri og fangenskap på grunn av synden. Rom 3, 23 sier at alle har syndet. Og Johannes skriver i 1. Joh. 5, 19 at hele verden ligger i det onde. Og ordene i kap. 43, 24 gjelder alle mennesker åndelig talt: ”Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger.” Det er en hard dom. Men den er sann. Slik er Guds attest om hver enkelt av oss etter naturen. Utgangen av dette er den evige fortapelse for alle mennesker. Her nytter det ikke å komme med gode gjerninger og tro om seg selv at man er god nok. Løsningen må ligge et annet sted.

Og den ligger i langfredagens budskap. På korset ropte Jesus i sin siste stund: Det er fullbrakt. Joh. 19, 30. Guds egen sønn steg ned til jorden og ryddet vei for syndere. Alle ble gjenløst da. Han gjorde det ved ta på seg alle verdens synder.

Og du får del i det ved å tro på Jesus. Da blir du fri. Herren selv sier til deg: ”Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu,” v. 25. Tenk det. Han utsletter det – og vil aldri minnes det mer. Jfr. Kap. 44, 22. Han tilgir synder ubegrensa. Da får du også glemme din fortid, gjemme den i Jesu sår.

I min tid som lærer husker jeg godt en time i kristendom for en 10. klasse. Jeg hadde skrevet tavla full av årstall og setninger om noe vi holdt på med. Men jeg var ikke ferdig. Jeg sa til klassen at vi må viske ut alt sammen så vi får plass til noe mer. Og mens jeg stod der og vasket tavla del for del, tenkte jeg på noe. Og da jeg var ferdig, sa jeg til elevene: Er det noen som vil komme fram og hente fram igjen alle tall og ord og setninger og sette dem tilbake på tavle. Jeg har jo ikke båret dem bort.

De trodde nok at jeg var litt ”tullete” den gangen. Og til slutt rakte en gutt opp handa og sa: Det går jo ikke an, for alt er borte! – Ja, sa jeg, det er sant. Og slik gjør Gud med oss når vi kommer til ham med syndene våre. Han stryker alt sammen ut. Og vi kan begynne på nytt med blanke ark – slik vi gjorde resten av den timen.

Men dette må bli forkynt ut over jorden. ”Det folk jeg har dannet meg, skal forkynne min pris,” står det i v. 21. Og i kap. 12, 5 har Jesaja sagt: La dette bli kunngjort over hele jorden. Det er misjonens oppgave. Vi skal bringe ordet om Jesus ut til alle folk.

-En gang skal den endelige utfrielsen komme! Det skal skje i den siste tid. Da vil vi aldri mer oppleve synd og vondt. For da er Jesus alt i alle. Også i oss troende. Amen.

Du er atterløyst av Gud!

I dag les me i Jes. 43, 1.

(Denne teksten står og under Esaja-bloggen.)

Her er nokre gode velsigna ord for eit menneske. Det er Herren sjølv som talar til Israel. Han er Gud og ingen annan, kap. 43,10-13. Dei trong dette og fekk hjelp av det. Han var dei utløysar, jfr. Kap. 47, 4: Utløysaren vår, namnet han ser Herren, Allhærs Gud. Han er skapar av heile universet.

Og nå kjem ordet til oss. Me treng slike ord. Og alt Guds ord er til alt folket. Me kan ofte verta redde, og i den usikre verda nå er det grunn til det, menneskeleg sett. Her er krig og uro og død og vilkanutbrot og terrorisme. Kva kan eit stakkars vanleg lite menneske gjera med det?

Og så har me ein heilag Gud. Ein som ikkje tåler synd og urett. Ser me inn i vårt eige liv, finn me straks mykje av det. Synda finest i alle små krokar av hjartelivet vårt. Me treng ikkje gå til Bin-Laden og Al-Qaida for å møta synda. Den har me djupt i vår eigen barm.

Dei fleste menneske rømer bort frå synda og Gud. Dei trur dei har lukkast. Diktaren Arne Garborg som vert hylla i vår tid, sa ein gong: ”Skulle eg vera glad, måtte eg gløyma Gud.” Men frå den allmektige Gud kan ingen røma. Difor er det betre å lytta til det sjølve Skaparen seier i dag.

Han seier: Ver ikkje redd. Det finn me om lag 365 gonger i Skrifta, ein gong for kvar dag. Og det lyder til kvar ein som lyttar til Ordet hans.

Redningen vår er å høyra bodskapen frå Gud og fylgja han. Og det Gud seier, er nett om det han sjølv har gjort. Tru det, og du blir løyst frå otten og redsla. Den bodskapen kan gjera deg glad og fri og frelst. Utan å ta imot, går du fortapt. Det er berre dei to vegane.

Kva seier Gud nå?

1. Eg har løyst deg ut.

Å løysa ut er å betala prisen, ta straffa for andre. Og det er Guds store under. Han sende sonen til jorda, han gjekk til krossen friviljug og døydde. Det gjorde han av di me alle var dyrebare (kostesam) for han, v. 4.

Han betalte ein høg pris for å løysa ut syndarar. Me var bundne og måtte setjast fri. Kva vart me løyst frå?

a) Frå syndeskulda. Jesu blod betalte vår gjeld. Han vart ei soning for syndene våre. Kvart øre vart betalt. Difor kan det står: De er dyrt kjøpte. 1. Kor. 6, 20. Prisen er betalt, og du er fri. Prisen var Jesu blod. Han vart såra for synda vår og knust i dommen. Nå kan me berre ta imot.

b) Frå syndebørda. Samvitet vårt kan ha tunge børder som tyngjer oss ned. Jesus vil løysa deg frå det og visa deg at synda di er oppgjort. Du treng ikkje lenger lytta til samvitet over det som var når du har vore hjå Jesus med det. Då har du fred. Det kan vera tungt å tenkja på livet sitt, alt det gale me gjorde og det burde ha gjort som ligg ugjort etter oss. Angst og otte kan fylla sjela. – Ei av Jesu oppgåver var nett å løysa oss ut or dette, Hebr. 2, 15.

c) Frå syndedommen. På Golgata blei Jesus dømt i vår stad. Når du trur og tek imot Jesus, tek du og imot den fridommen som vart kjøpt på Golgata. Då er det sant om deg og: Så er det då inga fordøming for dei som er i Kristus Jesus, Rom. 8, 1. For den truande har då alt vore i domens dag. – Ei anna sak er at verda skal møta fram for Gud og gjera rekneskap for han. Op. 20.. Dommen kviler framleis over dei ufrelste.

Har har gjort det, står det. ”Jeg tilflukt hos Jesus har funnet.”

2. Gud har kalla deg, v. 1 og 26.

Han kjenner deg godt, og har kalla deg ved namn. Du blir beden om eit oppgjer, sjå kap. 1, 18. Det tyder ikkje at Gud ber deg om å betala for synda eller gjera det godt att. Det kan du ikkje. Men han ber oss alle om å erkjenna og vedkjenna oss synda i alle former og ved det rette namnet på synda. Du skal ikkje fuska for Gud, men leggja alt ope fram og seia: Det er mi skuld alt saman.

Det er slik dei har gjort det alle som vart frelste. Dei såg det var nåde å få koma og sang i etterkant: ”Slik som eg var kom eg til Gud og fann heim att til Far.” Eller slik: ”Nåde at han fant meg, kjærlighet som vant meg, nåde at han bar meg til sin fold.” Jfr. V. 25.

3. Då lyder det: Du er min.

Herren kallar deg sitt barn. Det er ei erklæring frå Gud. Me er hans eigedom. Johannes har sett det. Alle dei som tok imot han, gav han rett til å bli Guds barn, Joh. 11, 12. Slik tek han imot oss. I eit brev skriv den same Johannes slik: Nå er me Guds born, 1. Joh. 3, 2. Det er stort å leva slik. Songaren seier det og: ”Det er det noe å være barn av Gud, den evige Fader…”

4. Han er med oss.

I v. 2 står det: Når du går gjennom vatn, elvar eller eld. Han seier ikkje: Om du gjer det. Nei, du må rekna med at det kjem motgang. Lat oss hugsa at me har mange store og sterke fiendar her i verda. Men hjå Jesus er du trygg. I kap. 45, 2 seier han: Eg vil gå føre deg. Du vil aldri gå eit steg utan at Jesus har vore der før og jamna vegen. I kap. 43, 5 seier han rett ut: Eg er med deg. Ta imot det ordet i dag – og takka. Du har han ved sida di nett nå. Amen.

Synd og nåde.

1.

En synder er jeg som trenger nåde,

det er en visshet meg Ånden gav.

I lovens lys fikk jeg se min våde,

Den åpnet helvedes dype grav.

Da ble det slutt på min storhets tanke,

Jeg var fortapt som en syndens trell.

Det nyttet ikke mot loven anke,

Fortapt jeg var jo med kropp og sjel.

2.

En synder er jeg, som har fått nåde.

Det vitne har jeg av Ånden fått.

Han talte klart om hva Jesus gjorde,

Da han på korset for meg ble slått.

Han sonet synden, den stygge store,

Og dekket lovbudets dom mot meg.

Nå kan jeg trøstes av nådeordet,

Lovprise Jesus for frelsens vei.

3.

Ser du den nåde som er deg givet,

Ved Jesu soning på korsets tre?

Det er den gave som gir deg livet,

Og vil du frelses så motta det.

Av nåde får du hva Jesus byder,

I ham du finner din hjertefred.

Og troen kommer når Ordet lyder,

Men nåde finnes ei annet sted.

4.

Vi har en frelser på plass i himlen.

Han går i forbønn for sine barn.

Han følger med oss her ned i vrimlen,

Og har oss frelst ifra Satans garn.

Vår sak han taler for nådens trone,

Den beste talsmann vi kunne få.

Vårt hjerte svarer med takkens tone,

Snart skal vi inn til Gud himmel gå.

Av Olaf Gjone.