Frafall 2.

Del II. Uttalelser.

La oss først se på noe som er skrevet om saken Frafall.  Her er det ikke tale om rykter eller noe vi husker fra en samtale eller mener vi har lest et sted. Vi skal hente fram noen uttalelser om muligheten for frafall. De er hentet fra norsk oversettelse og fra engelsk.

Den første er H. A. Ironside i heftet Den troendes evige trygghet, utgitt i Norge av Emmaus u.å. Den engelske utgaven er utgitt av forlaget Loizeaux i USA i 1934. Den norske utgaven er mindre og har ikke alt med. Vi bruker begge utgaver her.

Ironside har et meget sterkt og utvetydig uttrykk om dette: «Når vi taler om den troendes evige trygghet, mener vi  at når en synder er blitt født på ny ved Ordet og Guds Ånd, i samme øyeblikk som han mottar et nytt liv og en ny natur, er blitt delaktig i guddommelig natur, når han er blitt rettferdiggjort fra enhver anklage innfor Guds trone, så er det absolutt umulig at det menneske noen gang igjen skulle bli en fortapt sjel» (s. 5).

Hvis vi korter ned denne lange setningen, får vi det enklere: Når en synder er blitt født på ny, er det absolutt umulig at det menneske noen gang igjen skulle gå fortapt. Det er «engang frelst alltid frelst.». Og han mener ikke slike mennesker som bare sier de er frelst eller har tatt imot Jesus. Han mener de som er virkelig frelst.

Det er sterkt sagt. Jeg har alltid reagert på det. Han begrunner det først med Jesu fullkomne offer på korset. De som bygger sitt liv der, er evig trygge. I tillegg sier han: De som nekter det, ringakter Kristi fullkomne verk. s. 8. Når det gjelder framtidige synder, sier han: «I det øyeblikk du tar imot den Herre Jesus som din Frelser er ditt ansvar som en synder overfor dommens Gud forbi for alltid.»  s. 10.

Et annet argument er at Ånden er utholdende og vil fullføre gjerningen så du når fram. Han har makt nok til å bøye din vilje som en troende for å fullføre verket. Jfr. Fil. 1, 6. Og han sier: «Jeg tror at alle hellige som virkelig tilhører Gud skal til slutt komme til himmelen.» s. 12. Det er altså hans personlige oppfatning han viser til her.

En annen stor forkynner og skribent er James Montgomery Boice. I sin store Johannes-kommentar på nesten 1500 sider skriver han slik om kap. 10. 27-29: «Disse versene taler også om at Gud bevarer sine hellige. Det betyr at de lærer oss at ingen av dem som Gud har kalt til å tro på Kristus vil bli fortapt. Hvordan kan de det hvis Gud er ansvarlig for deres frelse? Jesus sier: Jeg gir dem evig liv.

Vi ser at han bruker bibelverset som grunnlag for sin tro. I Joh. 10.28-29 står det at ingen skal rive dem ut av Jesu hånd, og ingen kan rive dem ut av Faderens hånd. Derfor skal de ikke fortapes. Vi skal senere se at det kan bety noe mer. Og slik er det med flere bibelvers som blir brukt. Han skriver om dette emnet også i andre bøker.

En tredje forkynner vi må ha med oss her er Arthur W. Pink. Han har en egen bok om emnet: Eternal security (Evig sikkerhet). Her taler han grundig om flere sider ved den troende sikkerhet og avslutter kapitlet om sikkerhetens natur (hvordan sikkerheten er) slik: «Det Skriften lærer oss er at det aldri var og aldri vil bli og aldri kan bli et totalt og endelig frafall hos en som virkelig har blitt omvendt og tror (har tillit) til Kristus.» s. 29.  

Til slutt nevner vi vekkelsespredikanten Jonathan Edwards på 1700-tallet i New England, USA. Han sier i en artikkel om å bli bevart: «Sanne troende faller aldri bort og går fortapt,» og viser til Joh. 3,18. De som faller fra, har aldri vært troende. Denne artikkelen er for øvrig tatt inn som et kapittel i en bok om reformert teologi (kalvinisme), utgitt i 1971 av Sovereign grace Forlag: «Five points of Calvinism».  Det viser at denne læren er aktuell i vår tid.

Vi har sett at denne læren spres i vår tid, også i vårt land. I vår digitale tid kommer alt nærmere oss i alle land. Det betyr ikke så mye lenger om noe er gitt ut i USA eller Japan. Internett er over alt og binder verden sammen også på denne måten. Og vi har derfor enda større grunn til å være våkne. I neste del skal vi se på noen av de skriftstedene som blir brukt i denne læren.

NDH. 

Frafall 1

Frafall i vår tid 1.

Del I.

   Spørsmålet om det er mulig å falle fra for en kristen blusser opp nå og da. Det er egentlig et meget alvorlig og viktig spørsmål. Og det har vist seg at bruk av skriftsteder ikke alltid går bra. Og det henger sammen med tolkingen av Skriften.

   Det er ikke et nytt fenomen at noen sier at såkalte frafall skyldes at slike mennesker aldri har vært gjenfødt. Og da kommer forkynnelsen fort i fokus. Er den slik at folk kan se seg frelst i Guds ord, eller der det mer allmenn-religiøse tanker som bæres fram?

   Kan jeg få komme med noen synspunkt på dette her?

   La oss se på erfaringen. Vi som har levd noen år har møtte mange som en gang var frelste og brennende i ånden. I dag erkjenner de selv at de er borte fra Gud, men at de en gang var troende. De kan ha forskjellige grunner til at det ble slik. Det var ikke alltid et enkelt fall i synd som gjorde det. Det var ofte en prosess. Det begynte i det små, kanskje med slurv i bibellesning og bønn. Da blir hjertet kaldt. Når samvittigheten slo inn, fant de forklaringer til det slik at de slo seg til ro.

   Et gjennomgående trekk så langt jeg har registrert er at folk bli opptatt. Det er ikke alltid direkte synd. Men tanken får det travelt med de jordiske ting. De blir så opptatt gjennom dagene og fritiden at de stille stunder forsvinner. Det er ofte denne lønnkammerstunden som er nøkkelen til å bli bevart i troen.

   Den som er mye opptatt av de mange ting får heller liten tid til møter og foreninger etc. Det er steder der de troende får mat om forkynnelsen er rett. Og uten åndelig mat vil sjelslivet dø. Den troens strid som Paulus taler om, handler bl.a. om nettopp den stille stund. Og i vår digitale tid er mange aldri stille. Helt ned i barnealderen sitter man med I-pad og sms. På buss og holdeplass og spaserturer er man digitalt opptatt. Gud slipper ikke til.

    I tillegg er det noe som mange ikke regner med. I Åndens verden har vi en sterk motstander, Djevelen selv. Han går omkring og søker etter mennesker, sier Ordet. Han er vår fiende, og vi blir aldri fri ham her i tiden. Han vil sluke oss. Vi kan stå i mot ham. Men han kommer igjen. Det er bare sløvheten som ikke legger merke til dette. 1. Pet. 5, 8f.

  Tanken på at de frafalne aldri har vært frelst, er kanskje  både behagelig og søvndyssende for noen. Hvis en ikke kan falle fra, er jeg forsikret for evig. Ingen ting kan skade meg. Det blir lett en tanke om at «selvfølgelig» kommer jeg til himmelen. La meg da få minne om at ingen ting er selvfølgelig her. Det er først i himmelen vi kan bruke det ordet i en slik sammenheng. Da er vi evig frelst.

   Litt forenklet blir denne læren ofte kaldt «En gang frelst – alltid frelst». Er du først blitt et Guds barn, kan du aldri komme bort fra det. For Gud gjør en fullkommen gjerning for oss. Han kan ikke ta feil.

   Bakgrunnen for læren finner vi i såkalt reformert lære som går tilbake til Johan Calvin i Sveits. Vi kan finne det før også, men Calvin er den man gjerne knytter seg til i moderne tid. Han var reformator omtrent på Luthersk tid, men noe yngre. La oss si det med en gang: Han var en dyktig forkynner og bibelfortolker. Etter ham er det kommet mange gode forkynnere og lærere som har videreutviklet hans syn.

   Læren om det umulige frafall henger sammen med flere andre trosartikler og læresetninger, slik som Utvelgelsen, en delvis forsoning, en uimotståelig nåde og det å bli bevart som en kristen. – I en senere del skal vi vise noe av det som er nevnt her og vise til flere skriftsteder.  Luther hadde også tanker om en slik utvelgelse, men gikk bort fra den. Men det er særlig reformerte skrifter vi vil stanse for.

Nils Dybdal Holthe.