En gammel Herrens tjener var trett og sliten. En dag kom han hjem med en pakke til sin kone, som var oppe på loftet. På en stol satt hans lille datter som var krøpling.
"Kan jeg få gi pakken til mamma?" sa hun.
"Kan du bære pakken, Mina, du som ikke en gang kan bære deg selv?" sa far.
Med et smil på leppene svarte Mina: "Å ja, far, la meg bære pakken, og så bærer du både meg og pakken. Da går det nok!"
Og da gikk det opp et lys for mannen. Han forstod at slik skulle han også tenke om sin himmelske far. Han skulle bære både dagens byrde og ham selv. -
(Etter Laurits Nilsen i Livets brød i dødens verden, 1919.)
Ved den store furua.
Ei eldre kvinne lå for døden. Hun tenkte på himlen som ventet henne snart. Hun hadde et strevsomt liv bak seg og ønsket å hvile. Mannen satt ved senga hennes, bedrøvet over å måtte si farvel. Han ser at hun er lykkelig tross døden. Han eier ikke det hun har.
Da sier den syke kvinnen: "Husker hvor lykkelige vi var da vi var unge og ble forlovet, Karl? Husker du den store furua der vi møttes om kveldene når vi var ferdige med arbeidet? Du sviktet meg aldri da. Jeg ventet aldri forgjeves på deg der. Jeg visste du kom."
Mannen gjemte hodet i hendene mens tårene rann. Det var hellige minner om trofast kjærlighet hun lokket fram.
"Karl, la meg ikke vente forgjeves på deg ved livets tre. Lov meg at du vil møte meg der."
Det var det siste hun sa. Jesus tok henne hjem. Men ved sengen satt en mann som hadde bøyd seg ved korsets fot og hadde satt kurs mot den evige herlighet.
Enn du? Svikter du?
Du har kanskje også noen som venter på deg. I alle fall venter Jesus på deg. Skal han vente forgjeves? Kjære, gå inn i striden. Er den lang eller kort, hard eller lett - den er verd alt.
Kronen vunnet - alt vunnet. Kronen tapt - alt tapt.
Du må være med i den store hvite flokk.
Tenk når en gang - - !
(Etter H. E. Wisløff: Aldri alene.)
Dreyfus - som dømt og frifunnet.
Den franske offiseren Alfred Dreyfus (1859-1935) var jøde. På grunn av sin dyktighet ble han i 1891 valgt inn i generalstaben. Tre år senere ble han arrestert og anklaget for å ha gitt Tyskland militære opplysninger mot betaling og dømt. Han ble utelukket fra hæren, mistet sine borgerrettigheter og forvist til den franske straffekolonien Djevleøya i 1894.
Etter krav fra offentligheten ble saken gjenopptatt i 1899, men ble også nå dømt skyldig. Dommen vakte misnøye og presidenten benådet ham. Dreyfus’ venner var ikke fornøyd og fikk saken opp for tredje gang. Dikteren Emil Zola var også en pådriver her.
Da ble han fullstendig frifunnet i 1906, forfremmet til major og ble medlem av æreslegionen. Det viste seg at dokumentene han var dømt etter, var forfalsket.
Da Dreyfus ble benådet, slapp han å sone straffen. Han ble løslatt fra Djevleøya og kunne reise hjem til sin familie. Han ble ikke bare fullstendig rettferdiggjort, men også anerkjent for sin innsats for landet.
- Slik er det med et frelst menneske. Vi blir rettferdiggjort og opphøyet. Men der er en forskjell: Dreyfus var uskyldig i alt han ble anklaget for. Men vi er skyldige og fortjener straff. Det var derfor Jesus kom og gav oss sitt liv og sin død og oppstandelse. Han er uskyldig. Og det blir vi ved troen på Jesus.
(Delvis etter: J. F. Strombeck: Så stor en frelse. 1949.)
Ein tiggar
Ein kunstnar skulle laga eit bilete av "den fortapte sonen" i Luk. 15. Ein dag traff han ein tiggar på gata kledd i fillete, skitne klær. Kunstnaren bad han koma til atelieret sitt neste dag, så skulle han mala bilete av han.
Neste dag kom tiggaren, kledd i nye klær, barbert og frisert. Då sa malaren: "Nå kan eg ikkje bruka deg. Du må koma som ein tiggar, slik du i røynda er."
Slik er det. Me skal ikkje pynta på oss når me kjem til Jesus. Då kan han ikkje gjera noko for oss. Me må koma slik me i røynda er - som fortapte syndarar som treng nåde for alt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar