mandag 14. mai 2007

Anfektelse og tvil

De gamle talte mye mer om anfektelse enn vi gjør i dag. De hadde mye strev med synden, og det var ikke like lett alltid å tro at de var frelst. De kjente godt til djevelens anklager i sjela.

Denne slags tvil er ikke først og fremst usikkerhet på om Gud er til eller om kristendommen er den eneste rette religion. Slike spørsmål kan være tunge nok å bære.

Men i anfektelsen spør vi oss selv: Er jeg egentlig en rett kristen? Vil jeg bli frelst når jeg dør, eller går jeg fortapt? Det er store og tunge spørsmål, og vi finner ikke svar. Alt vitner imot at jeg har det rett. Det er som noen sier: "Du er ikke så at nåden i Kristus deg tilhøre må."

Ikke minst står vårt eget kristenliv der som en anklager. Hvordan kan jeg være et Guds barn som kjenner på så mye ondt i mitt indre? Og jeg har så ofte latt det onde komme fram i ord og gjerning. Gud kan ikke ha slike mennesker i sitt rene og hellige rike.

Dermed føler vi at det er svik i ånden. Jeg har ikke vært åpen nok og bekjent alt for Gud og mennesker. Kanskje det er noen skjulte synder i mitt liv, noe jeg ikke husker, men som jeg har gjort mot noen?

Noen du kjenner er død. Talte jeg med dem om Gud? tenker du gjerne. Benyttet jeg alle anledninger til å vitne for dem? Og så kommer det ene etter det andre og står som anklagere ved en domstol der det gjelder mitt liv. Og dommen er nådeløs: du kan ikke være en kristen!

-- Da er det Jesus så gjerne vil komme deg riktig nær. Han prøver å få deg stille, og så hvisker han inn i hjertet ditt: Mitt blod det rant for deg! Det var nettopp for slike som ikke får det til og som kjenner på så mange feil og mangler nettopp ved kristenlivet - det var for slike jeg døde, sier Jesus.

Han har aldri sagt at han frelser de fullkomne. Det finnes jo ingen i hele verden som har alt på det tørre. Når Herren ser på verden, ser han bare syndere. Og der han møter noen som er i nød, taler han ømt og kjærlig: "Men slik er dog jeg, at jeg tar imot selv en synder som deg."

Og da får vi stemme i med Rosenius: "Minnes hans seier, husk hva du eier, ikke i deg, men i Frelseren kjær: Ren og rettferdig, himmelen verdig, ikke i deg, men i Jesus du er!"

Da er det godt å leve - likevel. For da gjelder Jesu liv, og ikke mitt.

Ingen kommentarer: